Jakten på den siste treski

Nysnø og minus ti. Perfekt føre for treski. Men finnes det fortsatt noen som bruker dem?

Saken oppdateres.

Jeg blir yr av ski-og-snø-og-lekre-løyper-glede når Volvo'en svinger inn foran Lian-restauranten. Tretti år etter Myrmo og den siste gullmedalje på treski, har jeg hentet fram et par nydelige Troll-ski, made in Rindal, og et par Eide bambusstaver fra Leksvik. Oppdraget vi har gitt oss synes håpløst, men heroisk. Er absolutt alle som går på ski glassfiberhjernevasket, eller finnes det en og annen gjenstridig treskifanatiker der ute i skogen?

Vi er i tvil. Siden VM i Falun 1974 har treskiene bare blitt mer og mer avleggs og ubrukelige. Som om alle deltar i sekundstrid på tur.Vi legger ut på vår jakt. Fotografen har ikke hatt ski på beina på ti år, og verken form eller teknikk er imponerende. Jeg konstaterer fort at jeg både har bedre feste og bedre gli enn han på sine nyinnkjøpte plastski.

Selv var jeg treski-entusiast på 70-tallet, da kampen stod mellom den gamle og den nye tid. Gikk med merke på den blå fjellanorakken: «Treskiens venner». Så med nedlatende forakt på Harry'ene som hadde latt seg forlede til å kjøpe ski med plastsåle.Men jeg ble fort en sviker. Allerede vinteren 1977 brukte jeg et par nymotens Fisher fjellski jeg lånte av en kamerat. De var fabelaktig gode, særlig på påskeføre. Jakkemerket fikk være på anorakken . . .

For gammel kjærlighet ruster ikke. Jeg prøver stadig å rette opp sviket. Rett som det er kjøper jeg et par på loppemarked. Fine, pent brukte eksemplarer fra treskienes siste epoke. Når vinteren slår til med kaldt, tørt føre, tar jeg dem fram, for da er de minst like gode som vanlige turski i plast. I tillegg får du den gode følelsen det gir å se vakre skitupper i naturlig materiale pløye seg gjennom glitrende snø.

Med andre ord, alle skjønner at det er en fyr med dobbel taperdiagnose, romantiker og nostalgiker, som trekker med seg en tungpustet fotograf mot Grønlia, Bymarkas eldste serveringssted.

Jeg teller hvor mange skiløpere vi møter. At de første hundre går på fargesprakende fiberski, tar ikke motet fra oss. Bare vent, før eller siden . . . Men etter noen timer på Grønlia har vi registrert fire hundre uten treski. Skal worst-case-hypotesen om at treskibrukerne bare utgjør en av tusen, vise seg å være vel optimistisk? Var det en tabbe å våge seg vekk fra vei og Volvo?

I mangel av funn, trøster vi oss med Trond Aspaas som ikke har den siste treski, men derimot det han påstår er den første glassfiberski. Han viser stolt fram et lett oppskrapet par av Blåskia.

En eldre kar dukker opp. Vi lurer på hvorfor han ikke går på treski.- Nei, skiene er nye, men kaillen er gammel, sier Arnt Aa på 80 år.Når han forteller at han gikk med tønnestaver som ski i barndommen på Krokstadøra, er vi villig til å tilgi ham.Like etterpå kommer en som i det minste har gammeldagse bambusstaver. Han er langt fra noen nostalgiker.

- Treski? Nei, hva bruker du slikt til? De blir bare liggende og slenge på loftet. Jeg kastet treskiene tidlig, må vel snart kvitte meg med bambusstavene også, sier Jan Richard Moseng.

- Treskienes tid er definitivt forbi. Der har du overskriften din, sier han.

En tanke resignert - vi har passert seks hundre kontrollerte løpere - lurer jeg på om han skal få rett. Det må ha foregått en skremmende effektiv ski-etnisk renskning i Bymarka, tenker jeg mismodig. Århundrers ubrutt skitradisjon er radert vekk og henvist til støvete museer. Her står jeg med mine Troll-ski og innser at jeg er mer av en særing enn jeg hadde trodd.

Før fortvilelsen tar overhånd, bestemmer vi oss for et siste spaningsforsøk der hovedløypa fra Elgsethytta passerer Vintervannet. Turen opp den bratte Skjellbreidalen er et tungt løft for min venn fotografen. Men opp kommer vi - og vi skal belønnes.Her strømmer turfolket forbi. Sju hundre, snart åtte hundre, teller jeg. Fortsatt bare Harry-ski å se. Snart skumrer det. På tide å innta siste rest av matpakken og litt varmt fra termosen.

Mens jeg fomler i sekken, blir årvåkenheten satt litt ut av spill, og katastrofen kunne ha skjedd. Forbi oss i sporet, det er så vidt jeg ser ham, suser dagens første treskiløper! Endelig!

Jeg brøler stopp, stans, vent og løper etter mannen som om han var en lommetyv på flukt. En viss skepsis leses i øynene hans når jeg forteller hva vi er ute etter. Holder vi på med utdriting av treski-folk?

Når han skjønner at det er tvert om, er han på gli. Egil Eide (54) stiller med et par Cross Normarka, et for meg ukjent merke.

- Jeg har hatt moderne ski også, men de har jeg overlatt til sønnen. Jeg får mer glede av turen på stødige treski. De har også stiligere design enn dagens ski. Hjemme har jeg også Landsem-ski og Kandahar-bindinger, skal begynne å bruke dem mer, sier Eide.

Nå har det virkelig løsnet. Torhild Aukan dukker opp med et par Åsnes Veteran, flotte fjellski med tjære både oppå og under. Dette er ski fra 80-tallet, da treski fortsatt var en liten nisje for den siste rest av «Treskiens Venner» på fjelltur. Torhilds ski har til og med stålkanter midt under.

- Disse skiene gir meg mest tilbake. Turgleden blir større, og jeg føler meg mer ett med naturen. Det er sikkert dumt å snakke om følelser, men for meg teller det også når jeg går på ski. Når det er kaldt og når farten ikke er så viktig, tar jeg fram disse skiene. Det er ikke så farlig hva andre gjør, jeg liker dem bare, sier hun og får meg til å innse at misjonering kanskje ikke har så mye for seg.

Rolf Johansson stopper når han får øye på mine treski. Han går riktignok på glassfiber i dag, men hjemme har han et par Trønderski som han ofte bruker når det er kaldt.

- De smører jeg med en boks «Bratlie Silke» jeg har stående, sier han og smiler så istappene i skjegget smelter.

Fornøyd setter vi kursen tilbake mot Lian. I den første motbakken må jeg tverrsnu og ni-stake etter en ungdom. Hadde han ikke treverk under beina?

Joda, Christo heter han og kommer fra Estland. Han har et lekkert par av merket Visu, «Made in USSR», med russisk tekst som viser at de har vunnet mange viktige løp i Sovjetsamveldet.

- De er estiske, insisterer han.

- Jeg liker dem mye bedre enn nye ski. Utseendet, lyden, følelsen når du tar i dem. Alt er bedre.

Så fant vi dem likevel, treski-elskerne. Litt sånn like før mørkets frambrudd viser de seg. Alt i alt har vi i dag møtt rundt tusen løpere, og fikk en uttelling på tre promille. En meget liten minoritet, men det skulle ikke forundre meg om vi snart blir flere. Da spørs det - liker jeg egentlig tanken på framveksten av en treski-mote? Eller har jeg grått krokodilletårer i hele dag? Bokstavelig talt vært på ville veier? Noe å gruble på i Volvo'en på vei hjem.

(Først publisert i Ukeadressa februar 2004, senere i boka "På ville veier" 2005)

 
 
 
 
 
        
            (Foto: DAN ÅGREN)

  Foto: DAN ÅGREN

 
 
 
 
 
 
        
            (Foto: DAN ÅGREN)

  Foto: DAN ÅGREN

 
 
 
 
 
 
        
            (Foto: DAN ÅGREN)

  Foto: DAN ÅGREN

 
På forsiden nå