Sparkens historie (lengre versjon)

Sparken slik vi kjenner den i dag er fra siste halvdel av 1800-tallet. I Norge slo den igjennom for fullt først rundt 1920.

Saken oppdateres.

Sammendrag fra Göran Rosanders artikkel fra 1986 ¿Om sparkstøttinger¿, utgitt av Norsk etnologisk granskning: Etter alt å dømme er sparken ikke særlig gammel, kanskje 125 år (i 1986). Den synes å ha utviklet seg ved den nodligste del av Bottenviken i Østersjøen, trolig på svensk side. En notis i en avis fra mars 1872 forteller at det hadde vært mange sparkstøttinger å se på elven og fjorden ved byen Piteå i Norrrbotten. Sparken blir nøye beskrevet, noe som peker på at den ikke var særdeles vel kjent blant avisens lesere. Usikre opplysninger tyder på at sparken kan ha vært kjent allerede rundt 1850 i Norr- og Västerbotten. Sparkstøttingen har hatt ulike benevninger i Sverige, for eksempel rännulv, rännåk, kurir, og stål eller trähäst. Meiene var til ca 1910-20 av tre, evt. Med stål eller messingkoning. Ofte var de laget av kvaerik furuved, som skled godt i sterk kulde. Sparken har mange slektinger hva konstruksjon og framdriftsmåte abgår. Den som er mest lik er et redskap som på svensk kalles sparkkjelke eller stolpkjelke. Ved bakre, ofte også ved fremre del av planet er det to stolper. Meiene stikker ikke langt ut bak kjelken, men nok til at man kan stå på de korte meiene ned bakker. En forsker har tenkt seg at de voksne tok over slike persontransportkjelker som barna brukte i lek, når de trengte et framkomstmiddel til arbeid. Noen kan ha fått ideen om å forlenge meiene bakover ¿ og sparken oppstod. Dette skjedde sannsynligvis ved kysten i indre Bottenviken der sjøene er islagt.. Muligheten for å styre sparken ble radikalt forbedret da den ble utstyrt med smale stålmeier. Første gang vi hører om dette er ca 1903. Ca 1910 skjer et viktig gjennombrudd, i det stålsparken begynner å bli produsert industrielt. Det er den berømte Orsasparken (tettsted i Dalarna) av merket ¿Renen¿. I 1880-årene dukker det opp sparker med èn meie. De blir også satt i industriell produksjon. Enmeiesparkene var praktiske i dype, frosne sledespor. Meien kunne være 5-12 cm bred. Ulike andre varianter finnes også. Ski med håndtak, stålmeier med påsveiset håndtak, sparker i stål og sparker med en lang og to korte meier. Mange har også lansert sparker med hjul. Senest i 1888 ble sparken introdusert i Stockholm, da ble det dannet en sparkstøttingklubb. Sparken ble der mest brukt som sportsredskap for voksne menn og som leketøy for gutter. Den kanskje første sparken i Norge dukket opp på Helgeland omkring 1885, trolig spredd fra Lappland. I 1892 averterer en isenkramhandler i hovedstaden sparker til salgs. Gjennombruddet for sparken i Norge synes å ha kommet omkring 1920. Det var sparker med stålmeier som ble innført, særlig av merket Arvika. Etter hvert kom norske produsenter på markedet. I 1983 var årsproduksjonen i Norge ca 70 000 eksemplarer. Av disse laget P. Aas Redskapsfabrikk i Trondheim 20 000 og Norø Industrier på Tynset 32 000. I sin tidligste fase ble sparken brukt både til person- og varetransport. I Sverige var den også en del av den militære utrusting og det var vanlig med idrettskonkurranser på spark. På 1960- og 70-tallet ble det arranger moro-konkurranser i Sverige, og i Arvika har det vært arrangert årlige ¿verdensmesterskap¿, i konkurranse med VM på Geilo, som oppstod senere. Det finnes mye tilbehør til sparken. Hjemmelaget brems, fotplate, lykt, ringeklokke og transportkasser eller kurv i ulike fasonger er vel kjent.

På forsiden nå