Bruene i Rennebu County

RENNEBU: Som to kirketårn på hver sin side av elva rager bumerkene til Sivert brubygger. Høstsola skinner i dødt løv og nylagt rim på de slitte plankene når Jakob P. Gunnes inspiserer den vakre hengebrua som onkelen bygde for hundre år siden.

Saken oppdateres.

Jakob er 93 år og bru-entusiast. Rennebu er elvelandet der folk til alle tider har pønsket ut nye måter å komme seg over på den andre siden. Vi er oppdagelsesreisende bru-amatører som kjører opp gjennom Orkdalen på leting etter veihistoriske godbiter.

Vi er ikke de første. I en av nittitallets mest kjente kjærlighetsfilmer spiller Clint Eastwood en fotograf på bru-reportasje i Madison County. Fotografen vår ligner ikke mye på Clint, og vi treffer ikke noen Meryl Streep-kloning klar for eventyr, men allerede på Storås treffer vi Ellen Sørløkk og Ingrun Skjølberg som bryr seg om bruer. Og det skal bli flere damebekjentskaper.

Sovner fra stålsnadder

Formiddagen bruker vi til å studere en serie jernbruer (eller fagverksbruer som ekspertene kaller dem) i nedre del av dalføret. Over hundre år etter at de ble introdusert, utstråler de fortsatt en effektiv og litt kald modernisme. Noe som nesten får oss til å overse skjønnheten i stålkonstruksjonenes bueformede spenn. Jeg skammer meg over å måtte innrømme at jeg i ett tilfelle, ved Å bru, ikke går ut i det råkalde oktobergufset, men holder meg inne i bilen mens Dan fotograf gjør jobben. Så blind er jeg for fagverkbruenes tidstypiske stål-ekstase fra fremsynt norsk veiutbygging 30- og 40-årene at jeg dupper av i noen minutter. Unnskyldningen er at tankene mine er hos andre skjønnheter, jeg har hørt at det finnes hengebruer i Rennebu

Fakta og fiskesuppe

Ved det bratte Ramnberget passerer vi grensen mellom Meldal og Rennebu. Elva er ute av syne. Vi blir rådville. Hvor skal vi begynne? Vi skjønner at vi trenger lokalkjent hjelp. Dan har en fortid som museumsmann og ringer Birgit Foss i Rennebu historielag. Hun er rette kvinne. Ikke bare serverer hun nydelig fiskesuppe med flatbrød og rød saft, hun setter oss på sporet av brubyggeren Sivert Gunnes. Fra bokhylla finner Birgit fram historielagets årsskrift fra 1984. Her har Jakob P. Gunnes en artikkel om onkelen Sivert. Vi leser og blir fascinert av historien og imponert over skribenten.

Historien om Sivert

Gunnes-grenda lå litt avsides til på sørsiden av elva, tvers overfor Stamnan som den gang begynte å utkonkurrere Voll som bygdesentrum. Sivert var en framskrittets mann og fant ut at de trengte en bru.

Da han fikk se et bilde av ei hengebru i et amerikansk blad, skjønte han straks at det måtte gå an å bygge noe slikt i Rennebu også. Ved hjelp av en mekaniker-håndbok, klarte han å beregne konstruksjonen, og han fikk med seg herredsstyret på et dugnadsprosjekt til fem tusen kroner. Brua ble bygd i 1895 ved Grøtan, et par kilometer opp i dalen for Gunnes. Her var elva litt smalere, så bruspennet ble på 31 meter. Etter hvert fikk Sivert Gunnes ry over hele fylket som en dyktig brubygger, og han bygde i alt åtte bruer, alle med samme karakteristiske konstruksjon. Det ble fem i Rennebu og Meldal, dessuten en på Kvikne, en i Vallersund og en i Selbu. Bare den på Kvikne og den på Grøtan står i dag.

Gunnes ble også ordfører i Rennebu. Etter at han døde, satte sønnen Jacob opp tre bruer etter farens oppskrift.Jakob blir medI morgen skal vi inspisere hengebruer!

Som oppladning tar vi en kveldstur til fjells og ser på en annen av Birgits anbefalinger. Døåbrua er en liten, men prektig to hundre år gammel steinhvelvbru. Hvor mange hestekjerrer han den båret på sin rygg?

93-årige Jakob

I kald morgensol drar vi til Jakob historieskriver på Berkåk. Hjemme på gården hos 93-åringen er veggene fulle av bilder han har malt selv, mange av dem er nøyaktige gjengivelser av bruer i området, blant annet hengebrua på Grøtan. Akkurat nå holder han på med et maleri av den store steinhvelvbrua på Dovrebanen ved Ulsberg.

Joda, Jakob blir med oss på bru-befaring. Han er sprek til bens når bare stokken er med og kvikk i hodet. Jeg forteller at jeg likte artikkelen hans og spør om han fortsatt skriver.

- Ja, det e' no en tå hobbyan det å.

Første stopp er hengebrua på Voll. Like ved ligger den tre hundre år gamle Y-formede kirken som så vidt vinner i tårn-konkurransen med brua.Før fotografen rekker å komme på skuddhold, fisker Jakob frem sin instamatic og sikrer seg et bilde av Adresseavisens reportasjeteam foran brua. 2-0 til Jakob. Først med tekst, først med bilde. Etter å ha markert styrke, pakker han ned kameraet, ett bilde er nok.

Dette er en av fetter Jacobs bruer, antagelig bygd i 1930-åra. Rødmalt, med stålwire-spenn og høyt trerekkverk som er en del av konstruksjonen. Noe av bordkledningen på tårnene er skiftet ut med bølgeblikk, men det ødelegger ikke inntrykket av en ekte Gunnes-bru.

Jeg skritter opp et spenn på femti meter - og nyter opplevelsen av hjemmelaget bru. Siverts og Jacobs versjon av avansert ingeniørkunst. En realisert drøm. Smal er den, men fortsatt god nok til personbiler og traktorer, bare sjåføren er stø på rattet.

Et hvitt smykke

Vi kommer i snakk med Ragnhild Voll Stokkli som er ute og går. Hun bruker ordet ihaufull om sine følelser for brua. Jeg må spørre hva det betyr og får forklart at det rommer en omsorgsfull bekymring. Hun er redd brua ødelegges av for tung trafikk og frykter at den en dag må vekk.

- Det er bra vi har noe rundt oss som minner om fortida, sier hun. Litt lenger opp i dalen finner vi to hengebruer til, nøyaktig likedan laget, én ved Hol og så den første Sivert-brua, ved Grøtan. Den er litt kortere enn de andre, men ligger der hvitmalt som et smykke mellom lauvkrattet. Vissent løv og urørt rimlag dekker bruplankene. Jeg får følelsen av å vandre inn i fortiden og tenker at en velbrukt hengebru godt kan få lov til å ha det så pass fredelig på sine gamle dager.

- Hu e da pen, dein her brua, sier Jakob og legger til: Æ ty forresten aill brue e pen, æ.

Slik snakker en ekte bruentusiast.

Slengbrua danser

- Skal vi få med oss en slengbru som dessert før vi drar fra Rennebu? Fotografen skjønner hva jeg mener. Birgit Foss lærte oss nemlig også om forskjellen på hengbruer og slengbruer. Sivert Gunnes bygde hengebruer. Solide saker, beregnet på datidens kjøretrafikk. Slengbruene er enklere konstruksjoner, bygd for fotgjengere, og de lever i høyeste grad opp til navnet!

Birgit viser veien. Like nedenfor der hun bor på Grindal finnes det ei skikkelig slengbru. Den ble bygd første gang allerede i 1907 for barna som måtte over elva for å komme seg til skolen. Birgit brukte selv brua som skolevei for snart seksti år siden og husker godt hvordan den danset over elvebruset.

Danser gjør den nå også. Spennet er over femti meter, og den spinkle brua svaier for hvert skritt. Du føler deg som nesten som en sirkusartist når du balanserer på de tre plankene som er lagt ut. Heldigvis er det netting også, noe som gjøre at panikken viker til fordel for en skrekkblandet fryd. Birgit har gått her før og blir som en rampete jentunge når hun husker brua i sving for å skremme oss uvante bru-amatører.Noen bruer svinger, noen står støtt som fjell.

Vi har passert bruer bygd bygd med kløkt og svette i tre forskjellige århundrer, bare måneder før det neste århundret begynner. Og vi har lært at folk er ihaufull for brua si.

(Adresseavisen, 30.10.1999)

 
 
 
 
 
På forsiden nå