Når det gror mose på E6

Bilen brøyter seg vei gjennom krattskogen. Asfalten skimtes under et tykt moselag. At vi egentlig er på E6, får oss til å tenke på sivilisasjonens sammenbrudd.

Saken oppdateres.

Aldri før har vi vært på villere veier. Vår trofaste Volvo får virkelig prøvd seg som den traktoren den blir beskyldt for å være, når vi leter opp forrige generasjons E6-trasé mellom Steinkjer og Grong.Som meandrer fra en buktende elv ligger de avlagte restene av den tidligere hovedveien mellom Trøndelag og Nord-Norge gjemt i skogkanten. For snart tretti år siden rullet busser og trailere, turister og pendlere på asfalten som nå ubønnhørlig spises opp av mose og lyng. Å kjøre her er som å se vår egen tid som fjern fortid. Plutselig er vi arkeologer som leter fram minner fra «bilalderen».Jeg føler meg hensatt til et sted der sivilisasjonen har brutt sammen. Mens vi står og skraper i krakelerende asfalt og jubler over funnet av en utvisket gulstripe, sniker det seg inn en følelse av å være til stede i Knut Faldbakkens roman «Uår». Undergangsvisjonen ble skrevet midt på 70-tallet, omtrent samtidig med at de gjengrodde veiene vi søker, ble trafikkert for siste gang. Ekspedisjonen starter kvelden før. Vi kjører nordover ut av Steinkjer i så tett tåke at vi nesten tar feil i de nye veikryssene der fersk asfalt ligger glinsende svart. Når tåka letter, er mørket i ferd med å senke seg og vi er allerede på vei inn i fortiden. Ved Sem oppdager vi en vei-stubb med en utrangert bru. Selv om halve veibanen er gjort om til gang- og sykkelvei, er det lett å se urtidsasfalten med lekker lysegrønn mose som skinner i lyset fra Volvo-lyktene. Oppglødd skjønner vi at nå er vi på vei inn på mulighetenes strekning.Et avlangt, lite eternitthus med ugras oppetter veggene får oss til å senke farten. Vi er på Kne i gamle Kvam kommune, og har funnet en nedlagt bensinstasjon. Et sirkelrundt avtrykk på veggen etter det som må ha vært et Mobil-skilt er eneste tydelige spor. Her er det ikke så mange år siden veien ble omlagt, men bensinstasjonen har vært ute av drift siden 1982. Det får vi høre av Arne Ribe som bor i huset rett ved. Han er bror til avdøde Peder Ribe som drev stasjonen fra begynnelsen av 1960-tallet.- Her var siste mulighet for nattfylling av bensin før Grong. Peder ble ofte vekket av ringeklokka han hadde på veggen her, forteller Arne når vi drar ham med ut i tussmørket for å få en guide til et sjeldent veiminne langs gamle E6. Å overnatte på Kvam Motell, «Trøndelags første motell» ifølge en veibok fra 1962, føles helt riktig. Senfunkis-huset er tegnet av Georg Fasting, den klassiske telefonkioskens far, og ett av rommene er fortsatt i autentisk stil med lakkert panel og sekstitallets møbler.Ikke rart at vi er i godt lune når vi neste morgen for alvor starter jakten på mose på asfalten.- Burde vi ikke ha lært oss noe om de viktigste moseartene og hvordan de tærer på ulike asfaltsorter, spør jeg i et forsøk på å være selvkritisk.- Jeg er redd det er et blindspor, sier fotografen. Han har selvsagt rett, vi er nok mer opptatt av hvordan mosegrodd asfalt virker inn på oss selv. I bare et tiendedels sekund har du sjansen dersom du skal få øye på den gamle steinhvelvbrua ved Nodal når du suser over den nye betongbrua. Gammelbrua ligger så mye lavere og har fått så mye kratt at den er blitt en usynlig godbit som nesten bare veikant-etterforskere som oss vil oppdage.For vi har øynene med oss og finner mange E6-rester langs Snåsavatnet. Små veitarmer som slynger seg unnselig langs en adskillig mer brautende nyvei som en gang i tiden - før eller siden - også kommer til å bli mosegrodd. Ved Braseth stopper gammelveien brått i kanten av et jorde. Her er den helt utslettet og gjort om til dyrket mark før den dukker opp igjen i tunet på gården Øksnestrøa. Der møter vi Kåre Øksnes som går tur med hunden sin på gårdsveien, som er merkelig bred og fin. Ikke så rart, for en gang var den selve europaveien.Vi har vært på Kne og kommer nå til Rygg. Som på så mange småsteder er butikken for lengst nedlagt. Her gikk hvitstripa på riksveien kant i kant med butikktrappa. Nå blir gammel-asfalten brukt som oppstillingsplass for utrangerte lastebiler. Vi får være vitne til et felles endelikt. Både vei, butikk og biler er parkert for godt. Til nå har det vært lett å følge den gamle veitraseen. Men når vi kommer til Vegset, der E6 møter riksveien fra den andre siden av Snåsavatnet, blir det trøbbel. Her har veigutta på 70-tallet virkelig tatt grep. Vi etterforsker og finner til vår overraskelse ut at en bratt, gruslagt traktorvei som svinger seg opp i tunet til Bruvoll-gårdene og stuper ned i ei kneik over elva og videre gjennom nye gårdstun på Moum, faktisk er europaveien vi leter etter.- Hvor er det blitt av asfalten? Vi spør kårkaill Erik Moum som kommer oss i møte på en firehjuls «ATV».- Nei, her fikk vi aldri asfalt.Moum forteller at selveste veisjefen en gang kjørte seg fast i gjørma og kom på døra ved midnatt for å låne telefonen. Grusbilen måtte rykke ut på rappen!Vegset-bakkene var beryktet, både for stigning, svinger og dårlig veidekke. Bedre ble det heller ikke av at Erik Moum og de andre bøndene måtte bruke E6-en til kjøring med høysvans og andre lite trafikkvennlige redskaper. Så er vi på vei over Snåsaheia, gammel ferdselsåre helt siden vår noe mer berømte og grundige forgjenger Gerhard Schøning reiste her for mer enn to hundre år siden.Først stopper vi på Korsvollan der gammelveien er blitt rasteplass, og en fin miniutgave av en steinhvelvbru er - noe respektløst kanskje - blitt oppkjørsel til et veitoalett. Her blir brua tross alt sett og beundret, men vi er mer interessert i de skjulte skatter . . . Selv om vi kjører med øynene på stilk, må vi snu og kjøre tilbake før vi oppdager den lille glenna i krattskogen. Med ett er vi inne i en annen verden og en annen tid, selv om vi faktisk ikke er mer enn 30 meter unna nyveien og kan høre trailerne suse forbi. Fortsatt aner vi asfalten under Volvoens hardt prøvede dekk, men det er nå vi virkelig får oppleve hvor effektivt moder natur erobrer tilbake det vi mennesker prøver å legge asfaltlokket på. Her vokser lyng og gress, småbjørk, gran og tett orekratt. At dette nylig var E6, er nesten ufattelig.Vi presser oss fram, meterhøye småtrær skraper bilens understell, det er som å sitte inne i en havarert ubåt og høre hvordan den gnisser metallisk mot bunnen.Jeg tenker at det er lett å se skjønnheten i mosegrodd asfalt, særlig når det er brutaliteten i det menneskeskapte som blir pyntet på. Men jeg fryser likevel på ryggen og innser hvor ubønnhørlig naturens evighetskvern jobber. Tilsynelatende maler den sakte, men akkurat her ser vi hvor skremmende fort kverna går. Alt vi er og alt vi har skapt skal før eller siden bli mat for hæren av alger, sopper og mikroorganismer. Vakkert eller grusomt, det blir et spørsmål om hvordan en ser det. Snart kommer vi ikke lenger med bilen, og vi stopper inne i en liten allé av småtrær. Under oss oppdager vi en ekte steinhvelvbru, like fin som den ved Nodal, bare mindre. Et minnesmerke fra en annen tid. Vi spekulerer på hvor gammel den kan være. La den ligge et par tiår til, og vi må sende ut virkelige arkeologer for å finne den.Siden vi er fanatiske asfaltmose-inspektører, prøvekjører vi alle de gamle veitarmene vi finner. En av dem følger vi tilbake, parallelt med nyveien. Buskaset pisker mot sidevinduene og bilen spinner i motbakker og sleipt underlag. Med ett er det slutt på skogen og veien ender opp i ei plen foran en diger bygning. Vi har kjørt oss på Heia Gjestegård! - Trøste og bære, hva gjør dere her på plenen vår??!Hotelleier Ann Helen Sandstad har sett oss fra vinduene og kommer bestyrtet ut.- Og hva i all verden gjør dette huset midt på E6, spør vi uforstående, vi har liksom ikke klart å vende tilbake til 2004.Tidskollisjonen blir oppklart og vi får vite at veien over Snåsaheia var ferdig lagt om i 1977.- Samme dag som nyveien åpnet, lot vi gravemaskinene starte utbyggingen her, forteller Ann Helen som godt husker hvordan lastebilene måtte gire ned for å komme opp kneika i den gamle traseen vi akkurat har kjørt. Nå har hun et stort konferansehotell med spisesal der veien før gikk. Hver generasjon har sin veistandard. Nå til dags skal det være så rett som mulig. Kraftige skjæringer gjennom fjellet og månelandskap på begge sidene av veikanten. Effektivt, trafikksikkert - og til og med estetisk gjennomtenkt. Men noe blir borte underveis.Vi fikk høre historien om den tyske turisten som kom over Snåsaheia og snudde på Formofoss. Veien var så svingete og morsom at han bare måtte kjøre den en gang til! Han kjørte på de svingene der mosen nå gror.

 
 
 
 
 
 
Gikk du glipp av disse?
 
 
 
 
 
 
På forsiden nå