Klokker som går og klokker som står

Urmakermester Ingvar Rindal er sikkert ikke enig, men klokker som står, forteller fortsatt om tiden som går.

Saken oppdateres.

Sammen med byens eldste urmaker

inspiserer vi en klokke som er hundre år gammel. Takket være Rindal går den helt rett, men også Ravnklo-klokka har en historie. Den skal vi komme tilbake til.

Inspirert av Lerkendal og stadionurets forsøk på å stoppe tiden, drar vi til Trondheim sentrum. Hva finnes av veggklokker i mobiltelefonens tidsalder, og hva forteller de om tiden?

Volvoen parkeres i Sverres gate og vi slumper borti vårt første funn. Inne i bakgården til Sukkerhuset er det klokke på veggen. Bygd inn i muren, med romertall og et umiskjennelig preg av å ha gått noen runder.

Her har E.C. Dahls bryggeri

latt ølet skvulpe fra starten i 1856 og helt til 1984, da siste rest av virksomheten ble flyttet til Strandveien. Her har bryggeriarbeidere med maltsekker på ryggen fulgt med på om arbeidsdagen snart var slutt. Klokka kan ha vært der hele tiden. Nå er den for lengst stoppet, kanskje et forvarsel om at hele bryggeriets arbeidsdag snart er over?

Mens vi studerer den gamle urskiven, sprader unge mennesker forbi. Studenter og ansatte ved Høgskolen i Sør-Trøndelag. Ingen av dem ligner bryggeriarbeidere.

Leüthenhaven ligger rett over gata. Fram til 1996 var dette Rutebilstasjonen for bussene som skulle ut av byen. Nybygget man rakk å sette opp på åttitallet, blir av mange regnet som byens styggeste. Men en fin klokke henger igjen på fasaden, selv ingen lenger kikker opp for å se om de rekker Klæburutas avgangstider.

Vi passerer Freia-klokka

på Torvet, byens kanskje eneste monumentale reklameklokke, og nærmer oss Telegrafbygget som nå er inntatt av kjøpesenteret Mercur. Inne i den nyeste bygningen, funkis fra 1940, lå selve ekspedisjonen, stedet for høytidelige handlinger som det å sende telegram (noen som husker hva det var?). Nå er det blomsterbutikk og spilleautomater her, og det eneste som er igjen fra fortiden er nettopp veggklokka.

På vei ned Nordre ser vi at både vekteren, slagordet og klokka er fjernet fra Gjensidigegården på hjørnet av Dronningens gate. «Tiden går, Gjensidige består» var i sin tid et uslåelig slagord. Kanskje burde et slikt kulturminne fått bestå, selv om tiden går, tenker vi og tar til takke med Hovedpostkontoret som har klokker både oppe i gavlen og over inngangen. Bare den nederste går rett, men Posten halter videre.

På skrå vis-à-vis Royal Garden

ligger en rød toetasjes hjørnegård med en klassisk veggklokke - som har stanset. Var det ikke her Trondheims stolthet innen skipsfart holdt til?

- Fremdeles hender det at eldre mennesker kommer hit for å kjøpe billett til Sortland, forteller Morten Brandhaug. Han er en av juristene hos advokat Selmer som leier lokaler her.

Nå blir vi avslørt som de ignoranter vi egentlig er, for det viser seg nemlig at Det Nordenfjeldske Dampskibsselskab fortsatt eksisterer. De holder til i etasjen over.

Til vår unnskyldning må det sies at selskapet som tidligere administrerende direktør, nå styreformann, Arne Strand eier og driver sammen med nåværende adm.dir. Jan Johannesen, nesten bare har navnet til felles med det gamle NFDS. Nå er de involvert i et par supplyskip. En gang var det 1500 på rederiets lønningslister.

Ennå hviler det en aura

av velstand og tradisjon over lokalene der skipsmalerier og båtmodeller tar oss med på en reise gjennom NFDS{rsquo} historie. Grimsby-ruta med fem båter i trafikk på Hamburg og Grimsby. Cruisebåtperioden med «Royal Viking Sky» og selvsagt de legendariske hurtigrutejarlene «Ragnvald», «Erling», «Håkon» og «Harald». Dessuten «Petrojarl», oljerigger og Royal Garden Hotel.

Vi spør om de fortsatt er børsnotert.

- Nei, aldri mer på børs! Vi er blitt kjøpt opp to ganger, det får holde, sier Strand.

Han var direktøren som sa opp i protest da Norcem kom inn i 1983 og hele NFDS ble slaktet. Verdiene i selskapet var for store. På kontoret til Strand ser vi fortsatt en usprettet kalender for året 1984. På begynnelsen av 90-tallet kom Nordenfjeldske på offensiven igjen, hentet inn 350 millioner i kapital, men ble raidet av Investa som senere gikk konkurs. Fra dette boet var det Strand og Johannesen kjøpte navnet og eiendommen (som de nå har solgt) og startet i mindre målestokk.

Idet vi forlater rederne, tar vi en kjapp kikk opp på klokka på hjørneveggen. Er den ikke mistenkelig lik den på Sukkerhuset? Vi aner et nifst mønster. De to hjørnesteinene i byens næringsliv ble etablert med bare ett års mellomrom. Begge klokkene har stoppet, begge bedriftene ble kjøpt opp. NFDS ble slaktet, Dahls trues med nedleggelse. Vi konstaterer at viserne heldigvis ikke har stoppet på likt.

Nesten mette på klokkeopplevelser trenger vi urmakerfaglig påfyll.

- Snakk med Ingvar Rindal,

han er den eldste i lauget, sier de hos urmaker Lian i Nordre. Gamle urverk krever gamle urmakere.

Rindal i Dronningens gate er rett mann. Han er opplært i lommeurenes tidsalder. Akkurat den dagen dette leses, er det 60 år siden Ingvar Rindal startet i urmakeryrket. Fra 1963 fikk han sin egen forretning. Fortsatt er han på jobb hver dag. 83-åringen har synet i orden og er like stø på hånda som da han begynte som lærling.

Han og sønnen Johan gir oss en grundig leksjon i klokketeknologiens utvikling. Vi visste ikke at et gammeldags gulvur må ha en pendel som er ca. 99,5 cm lang for gjøre ett slag i sekundet.

- Dere må se på klokka i Ravnkloa. Urverket der ble bygget av den berømte klokkemakeren Endre Røe Syrstad fra Steinkjer for omtrent hundre år siden og er et gammeldags pendelur.

Rindal-karene forteller at klokka opprinnelig hang utenfor butikken til urmaker Noodt i Jomfrugata. Da klokka i Ravnkloa ble gjenoppsatt i 1972, var det etter modell av den gamle med det karakteristiske klokkehuset. Urverket fikk den fra Noodt.

Ingvar Rindal har ansvaret

for vedlikeholdet, og vi overtaler ham til å ta en ekstra inspeksjon i Ravnkloa. Han tar på seg vindjakka og sixpencen og snart er vi med når han låser opp døra til urverket. Opptrekket er blitt elektrisk, men ellers er den original. De fine messingtannhjulene går sakte rundt. Pendelen lar sekundene tikke stille og ubønnhørlig.

- Hva slags forhold har du som urmaker til tiden som bare går og går?

- Å nei, der er jeg nok ikke annerledes enn alle andre. Det er mekanikken som interesserer meg, sier Rindal. 

 
 
 
 
 
        
            (Foto: DAN ÅGREN)

  Foto: DAN ÅGREN

 
På forsiden nå