40-årige skoler er for gamle

Gravemaskinkjeften gnager betong og armering. Vannkanonen freser i motvind. Siste rest av Blussuvoll skole jevnes med jorden.

Saken oppdateres.

Vi har holdt den døende

trondheimsskolen under oppsikt de siste ukene. Gravemaskinene fra Reinertsen har spist seg framover med en fart av én fløy i uka. Nå kommer vi akkurat tidsnok til å være vitne til at selve hovedinngangen legges i grus.

Idet vi går ut av bilen, kommer en gjeng elever fra Strinda videregående skole forbi. De ofrer ikke massakren et blikk. Totalt likegyldige er de i ferd med å passere, og jeg må løpe fram for å stoppe dem. Det viser seg at bare én av dem, Maria Aune Wenaas, har vært elev på Blussuvoll.

- Hvordan kan du gå forbi

rivingen av gammelskolen din uten å bry deg?

- Det har jo pågått en stund, så vi blir vant til det, sier hun - og har et poeng.

- Men dette er selve slutten, er det ikke vemodig?

- Tja, jo, kanskje litt...

- Hva synes du om at de river skolen for å bygge nytt?

- Jeg håper bare ikke det blir et sånt moderne bygg. Det er mye koseligere når det er litt gammeldags.

Selv om vi ikke mener at alt nytt er stygt, aner vi at vi har en forbundsfelle i Maria.

Femti- og sekstitallsarkitekturen

står for fall. Under femti år gamle skoler holder ikke lenger mål. Blussuvoll er ikke alene, det å «rive skiten» er den nye trenden. Lærere og elever får sikkert et bedre sted å være, men det virker unektelig underlig at så nye hus allerede er blitt ubrukelige. Bygde de så dårlig på den tiden, eller er det manglende vedlikehold som nå straffer seg?

Vi som ikke trenger å ta hensyn til pedagogikk og dårlig inneluft i trange klasserom, har møtt opp for å felle et par tårer over at enda et offentlig bygg fra overgangen mellom femti- og sekstitallet forsvinner. Det er ikke så altfor mange av dem, og én dag er de kanskje en utradert del av kulturhistorien. Den kjente trondheimsarkitekten Roar Tønseth har i hvert fall ett verk mindre.

Gjennom sprinklene i gjerdet

som omgir krigsskueplassen ser vi hvordan rivningsmassen så å si blir fordøyd på stedet. Vi kan ikke annet enn å la oss imponere over effektiviteten. En gravemaskin fôrer et pukkverk med nyrevet skole. I den ene enden spyr det ut fin grus og i den andre enden grov pukk. Rester av armeringsjern sorteres ut ved hjelp av magneter.

Vi vil komme oss innenfor og roper gjennom maskinstøyen til en mann som ser passelig myndig ut. John Olaf Bolme er velvillig nok, men ber oss hente hjelmer i brakkeriggen først.

Nå får vi sjansen

til virkelig å praktisere som samtidsarkeologer. Vi løper gjennom dusjen fra den støvhindrende vannkanonen og søker tilflukt i gymsalen, det eneste rommet som fortsatt har tak og vegger. Vi er sent ute, for vinduer og dører og alt inventar er rensket vekk, nå venter bare nådestøtet fra maskinene. Det minner om en krigsruin, og en rå lukt av gammel betong og teglstein hjelper ikke på stemningen. Som arkeologer må vi likevel gjøre jobben. Finnes det spor av menneskelig virksomhet?

Vi oppdager en og annen innskrift. «Ute av drift» står det rablet på brannskapet, muligens en selvoppfyllende profeti. Like ved siden av finner vi påstanden om at den og den er homo. Noe mer saklig er to trekantskilt med teksten «Benkene må settes langs veggen!». Formaningen virker autentisk og muligens typisk for epoken vi studerer. Klart benkene måtte settes langs veggen.

I et hjørne av gulvet, halvt skjult

av murpussbiter, ligger en grønn manual i helstøpt jern. Endelig et gjenstandsfunn! Ikke av de tyngste manualer, men så var den heller ikke beregnet på kroppsbyggere, men spinkle barn av dem som bygget landet. Vi tar vare på funnet og lar være å trekke forhastede slutninger rundt det faktum at vi verken finner skolebøker, regnemaskiner, knuste globuser eller annet som kunne ha minnet om en teoretisk kunnskapskultur. Som drevne arkeologer vet vi at tilfeldigheter kan være tilfeldige.

Den beltedrevne maskinen

med Jan Ove Østmo bak spakene eter seg videre. Ingen kan komme og si at rivingen ikke går rett for seg. Vi får høre at alt miljøfarlig avfall er fjernet, blant annet fasademalingen som inneholdt skadelige stoffer. Pukkverket sørger for at de knuste skolebygningene kan brukes som fyllmasse når nybygget kommer opp.

Forhåpentligvis har ingen tenkt å rive Strinda videregående skole som ligger vegg i vegg, eller vegg i ruin som det nå er. Den er også Tønseths verk, bygd i 1955, tre år før Blussuvoll skole. Vi tar en tur innom, vandrer i korridorene der jeg var elev mens det ennå het gymnas.

- Her har vi absolutt ikke noe ønske om riving, sier assisterende rektor Arne Hundeide som i likhet med oss er litt bekymret for arkitekturen som forsvinner.

Vi kjører ned mot byen,

passerer de nye blokkene som av en eller annen grunn kalles Rosenborg Park. Navnet kommer trolig av at en park har blitt spist opp - i tillegg til en gård - og Lærerhøyskolen som lå her fram til rivingen i 2003. Bygningen fra 1960 var et unikt paviljonganlegg og ble vedtatt revet etter sterke protester. Det eneste tilsvarende skoleanlegget, Ringve videregående skole, er delvis vernet på grunn av sin kulturhistoriske betydning. Dette er et av de få slagene om skolebygg byantikvar Gunnar Houen har vunnet. I tillegg til Blussuvoll har riving vært løsningen både for Byåsen, Strindheim, Åsheim og Rosenborg.

- Vi har hatt noen fighter.

Verst var det at rødbygningen på Strindheim måtte rives. Den var et praktfullt monument over skolebygg fra tyveårene, og i så god stand at det ville vært fullt mulig å bygge om. Vi opplevde veldig liten forsåelse og direkte motvilje fra lærere og foreldre da vi forsøkte å gripe inn.

Også Blussuvoll var en eksteriørmessig verdifull skole som har gått tapt, sier Houen når vi ringer ham. Han er skuffet over at skolemiljøene har så liten forståelse for kulturvern, selv om den vellykte rehabiliteringen av Ila skole er et eksempel på det motsatte.

- Vi risikerer å viske ut svært viktige spor av 40-50 år gammel historie, sier Houen.

Riving av skoler fra etterkrigstiden

er ikke et rent trondheimsfenomen. Derfor drar vi ut til Fosen der både Åset skole i Åfjord og Ørland ungdomsskole nå skal rives. Sistnevnte er så ny at den har elever fra sitt første kull som ikke særlig gamle lærere. De to, Bjørn Kåre Strøm og Margareth Moen (bildet), vil ikke være med på at det er rart at skolen fra 1970 nå skal rives. Vi får høre om grunnleggende mangler, slett vedlikehold, sprukne vannrør, tett kloakk, og utett vestvegg. Skolen er dessuten bygget for en annen pedagogisk virkelighet, får vi høre. Da det en dag falt en mus i hodet på en av lærerne, var begeret fullt.

Inspektør Jan Fred Paasche viser oss rundt på en noe nedslitt skole der i alle fall bomberommet er så solid at det sikkert vil overleve rivingen. Vannlekkasjer har satt sitt preg på vinduer og vinduskarmer, og virkelystne elever har satt sitt preg på resten. Her og der har foreldre og elever malt og fikset, men skolen ser rett og slett litt småherpa ut.

- Når det viser seg at

en restaurering koster mer enn 75 prosent av prisen for nybygg, da kan det bli nybygg. Slik er reglene, forklarer Paasche.

Ørland ungdomsskole er muligens en elendig skole når man ser på bygningene, men miljøet er fantastisk. Det hevder i hvert fall lærerne. De krever at vi nevner den vellykkede anti-mobbekampanjen som er gjennomført de siste årene.

- Før var det mye bråk her, nå har vi så å si ikke problemer med disiplinen. Ifølge Olweus-undersøkelsen der elevene selv har evaluert skolen, er miljøet nå bemerkelsesverdig bra, sier Strøm og Paasche.

Uanmeldt går vi inn

i et klasserom der elvene sitter som tente lys og spiser. Dette er en av de få skolene som har felles bespisning for elevene. Vi foretar en spontan meningsmåling ved å be de som synes det er bra at skolen skal rives, rekke opp hånden. Nesten alle hendene kommer opp. Når vi spør om noen vil ta vare på gammelskolen, kommer én enslig hånd i været.

Resignert rusler vi ut i den kalde vinden og må innrømme at vi ikke helt klarer å opparbeide nok entusiasme til å påstå at Ørland ungdomsskole er verneverdig. Den mangler liksom karakter. Det er mulig vi nå går i den samme fella som vi stadig beskylder andre for å gjøre når det gjelder vår nære fortid, men kanskje er dette tilfellet mer en diskusjon om ressursbruk enn arkitekturvern.

Da får vi mer blod på tann

når vi ser nærmere på den gamle statsrealskolen som ligger like i nærheten. Et staselig tun av tre store trebygninger fra tiden like etter krigen. Innvendig finner vi fine detaljer som trappeløp, trepanel og en spisesal intakt med egen serveringsluke. Disse husene skal også rives, men lever på overtid. Nå er de midlertidige lokaler for Fosen videregående skole som er under ombygging, neste vinter skal ungdomsskolen flytte inn her mens de venter på sitt etterlengtede nybygg.

Forhåpentligvis blir den nye skolen stående lenge nok til at noen vil ta vare på den. I verste fall slurver kommunen igjen med vedlikeholdet og det kommer nye pedagogiske vinder som er like sterke som vestavinden på Ørlandet. Skal vi si «holdbar til 2030»?

 
 
 
 
 
 
På forsiden nå