Camping er ikke hva det var

Med to håndbøker fra femti- og sekstitallet som bibler drar vi ut for å prøve campinglivet. Finnes det fortsatt campingplasser med tidsånden fra pionertiden intakt?

Saken oppdateres.

For ikke å stå på bar bakke har vi med oss «På tur med telt - Aftenpostens campingbok» fra 1957, og «Bilcamping» fra 1965. Det føles trygt å kunne benytte seg av råd og tips fra campingens første storhetstid.Den gang var man teltfokusert. Lange kapitler i håndbøkene handler om valg av telttype, teltdukens kvalitet og selvsagt kunsten å sette opp et telt uten å bli til latter, samt det eksistensielle valg «med eller uten bunn?».Alt dette slipper vi billig unna. Vi vil bo i campinghytte, og jakter på den gamle sorten. De små, enkle, førstegenerasjonshyttene med nødtørftig standard. I den ferskeste campingbibelen vår er det den gang nye fenomenet registrert:"På en god del campingplasser finnes det i dag campinghytter. Mange stilte seg noe skeptiske da de dukket opp."Skepsisen må ha gitt seg, vi for vår del gleder oss til å kunne bo i en av urhyttene. Det aner meg imidlertid at det er litt sent å lese håndboken når vi allerede er på vei forbi Børsabergan."Man må skaffe seg kjennskap til campinglivets finesser," lyder det formanende i den ene boken og i den andre slår forfatteren fast at i vår korte sommer kan vi ikke kaste bort for mye tid på å skaffe oss i praksis den erfaring som vi med fordel kan lese oss til på forhånd.Typisk nok har fotografen snublet alt i starten, for han har glemt soveposen, camperens aller viktigste utstyr! Han må derfor ty til en billig, lyserød sommerdyne fra samvirkelaget.Vi er på vei fra Orkanger og Svorkmo. En kjapp tur innom et verksted der dynamobørstene ble skiftet, har ikke lagt noen varig demper på stemningen, selv om det så mørkt ut da Volvoen virket helt død. Antagelig bare til pass for oss, siden vi syndet mot nok at bud i campingbibelen:"Det elektriske anlegget bør etterses før vi kjører ut på langtur. Vi må sikre oss mot ubehagelige overraskelser underveis."Nå er fadesen glemt, for Vormstad camping dukker opp. Den virker lovende. Sesongen er ikke over, campingvogner, biler og hytter i fin blanding. Vi møter selve gründeren, 77-årige Magnar Solbu. Han startet campingplassen allerede i 1965 og bygde alle de første hyttene selv, jevnt og trutt satte han opp to nye hytter i året. Nå er det 24 hytter på plassen, flere nye har erstattet de gamle, men ennå står det en hytte fra den første tiden.- Det har vært litt av en utvikling. Jeg husker telttida, Combi-camp'en og de første campingvognene. Med 39 år i bransjen rekker en over hele fortida. Det er ikke bare jeg som har forandret meg, sier Magnar og tar oss med til en enslig, liten hytte, den siste av de første.- Den forsvinner vel til neste år, sier mannen som for et øyeblikk siden virket så historiebevisst.- Dere kan da ikke bare rive den eldste hytta?!- Tja, vi skulle kanskje tatt vare på den, sier han, litt for likegyldig etter vår smak.På Vormstad finner vi flere bygg som begeistrer Ville veiers «den tapte tid-inspektører». Et sanitærbygg i fin stil, den første kiosken, nå omgjort til hytte og en artig motellinspirert hytterekke.- En mote, det også. Vi kuttet ut å bygge flere, for det var uråd å få det lydfritt mellom de tynne veggene.Her er de aller fleste gjestene laksefiskere, svært mange er fra Danmark, og nesten alle kjenner hverandre og kommer igjen år etter år.Magnar er ikke helt fornøyd med at det i de siste par årene har kommet mange gjester han ikke kjenner på slutten av sesongen.- Det er på grunn av internett, sier han og røper en viss skepsis til den aller siste utviklingen i campingbransjen. Men så har han da også for lengst overlatt driften til barna.Vi kjører videre oppover dalen og kommer raskt til Rønningen camping. Vi bare må svinge inn. Små, nette hus, gamle skilt og Diplom-Is-eskimoen på veggen. Smått er godt, mener tydeligvis de som bor her. Laksefiskere fra Sverige, Tyskland og Norge. Også her et stort innslag av faste gjester som kommer tilbake år etter år.Vi lar oss sjarmere av den lille plassen som har bevart så mye av auraen fra campingens barndom. Kanskje skal vi bo her? Egentlig burde vi bare svinge inn og nyte livet, og ikke nok en gang ignorere håndbokens råd:"Hvilken moro er det å sitte innelåst i en bil time etter time?"Men vi har tross alt en forskningsjobb å gjøre. Vi akter å saumfare distriktets campingplasser og kjører videre mot Snillfjord og Hemne. På en lang runde er vi er innom ikke mindre enn sju campingplasser. Fine, velutstyrte, med godt belegg selv i slutten av august. Intet galt å si om dem. De er bare ikke noe for oss.En plass har nesten bare campingvogner med spikertelt. Kanskje vil neste generasjons Ville veier-patruljer jakte på de siste gjenværende eksemplarer av dette fenomenet, men noe overlater vi gladelig til våre mulige etterfølgere.Lett resignert, nok en gang har håndboken hatt rett, tar vi snarveien over Hoston og triller ned en øde grusvei mot Orkla i skumring og skodde. Et par hjorter på ei myr ser forbauset opp fra kveldsmaten.Nå skal vi for alvor prøve oss som campingturister. Jeg sjekker håndboken for ikke å tråkke i salaten når vi installerer oss:"Alle bør målbevisst venne seg til en viss disiplin på campingtur."Nettopp. Her gjelder det å konsentrere seg. Jeg kaster et blikk i baksetet og ser kart, fotoutstyr og mat i en utiltalende blanding. Tar en kjapp opprydding."Man skylder sine omgivelser å opptre velsoignert og i klær som er i orden. Det er både hensynsløst og unødvendig å møte opp med sørgerender, ugredd hår og lange skjeggstubber."Jeg kikker med vemmelse bort på fotografen som sitter bak rattet. Fyren har ikke barbert seg på en uke!Heldigvis får han et nyttig råd når jeg leser videre:"Det finnes glimrende barbermaskiner som kan trekkes opp à la vekkerur."Det må da være noe?Vi får kontakt med innehaverne Trond og Torill Rønning som for en del år siden overtok campingen etter mannens onkel.- Stor eller liten hytte?- Så gammel som mulig, takk, sier vi og blir plassert i hytte nr. 1, som onkelen bygde på slutten av sekstitallet.Nå er det om å gjøre å oppføre seg ordentlig, for de andre gjestene, stort sett godt voksne folk med campingvogn og fortelt, ser ut til å ha gått til ro."Plagsomme er bråkmakerne, alle teltliggeres skrekk", heter det i håndboken. Heldigvis har vi ikke med oss platespilleren. I så fall måtte vi ha passet på dersom vi hadde tenkt å kose oss med en schläger:"Bruk bløte grammofonstifter og spill ikke den samme melodien om og om igjen. Det kan gå på nervene løs for dem som bor i naboteltet ustanselig å få gjentatt «Tango for to» eller andre landeplager."Med flere gårdsbruk i nærheten skjønner vi også at vi bør holde oss i skinnet mens vi spiser våre medbrakte rundstykker:"Husk at bøndene liker å gå tidlig til ro og ikke kan fordra å holdes våkne av spetakkel og høyrøstet latter fra campingplassen."Isteden nyter vi i stillhet vårt nye hjems nøkterne sjarm. Fire køyer, et bord og noen stoler. Akkurat som det skal være. At det overhodet ikke finnes kopper og kar, er litt overraskende, alt vi har med oss er en morakniv, men egentlig er det til pass for oss, så dårlig forberedt som vi er. Heldigvis er campingplassjef Trond raskt på pletten med kaffekjel og stekepanne."Når kvelden faller på kan det hende vi ser oss om etter en eller annen form for tidsfordriv. Vi vil her kort behandle tre spill, dart, boccia og badminton", forteller boken velvillig.Ute er det nå stummende mørkt, og amatører som vi er, har vi ikke med oss annet tidsfordriv enn en frisbee. Da får vi heller være seriøse og sjekke hytta mot Helsedirektoratets minimumskrav, utferdiget i 1964, som bøkene går gjennom i detalj. Her heter det blant annet at vinduene skal være en tidel av gulvets areal. Med øyemål ser vi at hytta så vidt passerer, men så blir det anmerkning:"Overkøy skal være forsynt med innretning til å hindre fall ut av køyen."Vi er overbærende og lar det gå, ingen av oss skal ligge i andre etasje. Vi tar kvelden i sovepose og samvirkelagsdyne uten trekk.I halvørska, grytidlig neste morgen, registrerer jeg at fotografen er oppe. Han forsvinner ut. Neste gang jeg våkner er han i gang med jobbing og frokost. Jeg drøyer i det lengste, men tvinger meg opp for ikke å gå i soveposefella som bibelen vår advarer så sterkt mot:"Svært ofte hender det at turen ender som den rene fiasko fordi enkelte av deltakerne ikke er til å få opp av soveposen om morgenen og senere somler slik at de andre må påta seg det meste av morgenarbeidet. Slikt resulterer i bitterhet og surhet hos dem sommelet går ut over."Uten bitterhet kikker vi ut og ser at naboene er i ferd med å våkne. Det går opp for oss at kravene til campere er betydelig slakket siden vår lektyre ble skrevet. En mann kommer spradende fra toalettbygget i bare underbuksa og en annen rusler rundt med nattbustet hår. Kanskje kan vi våge oss ut ubarberte og med krøllete klær?For nå vil vi studere vår tids mest typiske campingvariant på nært hold. I boka «Bilcamping» er man oppmerksom på at noe er på gang, selv om man ikke helt vet hva det heter:"Caravanen, campingvognen, traileren, tilhengeren eller hva vi til slutt måtte bli enige om å kalle den, er et logisk ledd i campingens utvikling."Det logiske leddet heter campingvogn nå til dags og vi ønskes velkommen inn i det obligatoriske forteltet til frokost med knekkebrød og havregrøt, melk og eplesyltetøy hos Sven Hellberg (63) fra Bollnäs i Sverige.Selvsagt er han helfrelst laksefisker, som omtrent alle de andre på plassen. Fast gjest på Rønningen camping i et par tiår.- Jeg bor i husvagnen en tredjedel av året og frugan er ofte med, sier Sven og kakker toppen av egget. Han har fått elleve laks i sommer, og det er bra i et heller dårlig år.Vi får fascinerende fortellinger om hvor hekta laksefiskerne er.- Jeg blir desperat av å gå hjemme midt i sesongen, etter få dager må jeg tilbake til elva her. Man vet aldri når laksen biter. En tysker som bor her har fisket tre uker hver sommer i seks år uten å få en eneste laks. Men han er like ivrig, sier Sven megetsigende. Selv feiret han både 50- og 60-årsdagen i forteltet her på Rønningen.Vi skjønner at håndboken er på sporet:"På dagsprogrammet må vi avsette rikelig med tid til de hobbyer vi liker best."Vi har lett etter campingplasser med sjelen fra urtiden i behold og vi har funnet herlig unnselige hytter som har overlevd fra 60-tallet. Men kanskje er det selve campinglivet, besatte folk fra mange land som møtes hver sommer for å leve primitivt i en liten landsby, som er det mest besnærende og verneverdige fenomenet?Kanskje er disse folkene en egen rase. Enten er du med eller så er du ikke:"Etter en campingtur skal vi komme tilbake uthvilt og med en inderlig trang til å legge ut på en ny tur snarest mulig." Dere andre kan tydeligvis bare holde dere unna:"De som aldri lærer å bøye seg for de få krav campinglivet stiller, vil antagelig finne ut at dette er noe forferdelig træl. Slike folk bør derfor slutte med det like godt først som sist. Campingbevegelsen kan så godt unnvære dem blant sine mange entusiaster."

 
 
 
 
 
 
På forsiden nå