Neon-inspektørene tar saken

Med noen timers søvn i bagasjen og i et avmystifiserende dagslys er det tid for å oppklare nattens neongåter.(Del 2 av Ville veiers neon-reportasje)

Saken oppdateres.

Hvorfor er så mange fine lysreklamer slukket? Hvor gamle er skiltene? Hva har den store rustne stjerna vært? Og hva er egentlig neon?

Vi starter med de slukte lanterner og tropper opp hos Østerlie. Lettere beskjemmet innrømmer «juniorsjef» Knut Haagensen at det er stusslig med mørklagte skilt.

- Vi har en feil på bryteren, men nå skal jeg umiddelbart bestille elektriker, sier han.

Så viser det seg at Østerlie egentlig er en foregangsbedrift sett med neon-inspektørenes øyne. De stilige skiltene er fra 50-tallet, men ble i sin tid betraktet som gammeldagse og erstattet med enkle plastskilt. Så var det at senior, Bjørn Haagensen, allerede midt på 90-tallet innså at gammel neon er best.

Han fikk restaurert skiltene og satte dem opp igjen.Også Kjeldsberg må få godkjent karakter. Fra bilen får vi tak i gammelsjefen selv, Gunnar Kjeldsberg, på telefon. Firmaet som har drevet med kaffe og kolonialvarer siden 1856, har så visst ikke tenkt å kaste vrak på sin nyere historie.

- Vi skal pusse opp skiltet, men jeg skal personlig sørge for at det blir fortgang i dette.Gunnar Kjeldsberg tror at «Lokket av»-slagordet ikke helt har tålt tidens tann, men vil likevel beholde lysreklamen av nostalgiske grunner.

- Vi får ofte komplimenter for skiltet i Olav Tryggvasons gate, sier han og får et ekstra kompliment av oss.

Oppstemte vil vi sjekke hvordan det står til med «gudebildet» til Freia. Rykter vil ha det til at noen skal ha ønsket å ta den ned. Når forslag om å flytte Tryggvason-statuen kan dukke opp, er intet utenkelig i denne byen. Men å fjerne Freia-reklamen?!!

Ved skranken på Residence møter vi vennlighet, men vi får ikke komme ut på taket, og vaktmesteren er ikke til stede. Vi ringer Kraft Foods Norge, og de har tatt ansvar. Et skiltfirma i Oslo er hyret til å passe på de gamle lysreklamene til Freia. Det er snakk om ukentlig rapportering. Ikke dårlig!

Freia-reklamen i Trondheim er forresten ikke eldre enn fra 1978, vi som innbilte oss at den «alltid» har vært der.Men hva med «den røde stjerne» på den gamle A. Dahl-gården?

Vi tar heisen opp og sniker oss ut på en veranda i øverste etasje der vi ser flere tiårs glemsel på nært hold. Aner vi bokstavene RT? Gårdeier Ivar Koteng og hans søster Greta, anbefaler oss å ringe fjerde generasjon Dahl, Johan Dahl. Joda, han husker at de hadde en lysende rød stjerne med bokstavene AD i blått.

- Men det ser da ut som det står RT?

- Jo, i nyere tid, på 80-tallet, leide vi ut til noen unge rabulister, var det ikke Rebell Teateret de het? De må ha klatret opp og malt på sine bokstaver.

- Hvor gammel kan stjernen være?

- Muligens fra 40-tallet. Vi sluttet i 1967, og da ble vel også reklamestjernen slukket.Ja, man kan gjerne slå av lyset etter seg når man går, Dahls bryggeri har vel ikke stengt?

- Hva er begrunnelsen for neon-policyen deres, spør vi kritisk på telefon til Dahls.

At de nå heter Ringnes, at vi havner i Oslo når vi ringer et trondheimsnummer og at vi blir satt over fra den ene til den andre, er vi overbærende med, for når vi får markedskonsulent Steinar Døsvik i tale, skjønner vi at her er det trøbbel.

- Står skiltene der ennå? Antagelig skulle de vært fjernet for lengst.

- Men de er jo kulturhistorie . . ., prøver vi fortvilet.

- Ja, de er nok satt opp på 60-tallet. Men skiltene er gått ut på dato. Nå gir du oss en påminnelse om at vi bør foreta oss noe.Skal neoninspektørene forårsake neonrasering? Dilemmaet ryster oss. Vi blir fristet til å utelate alt om Dahls i denne artikkelen, men sannheten må fram i all sin gru.

Det aner oss at det er alkoholreklameforbudet og kanskje Ringnes-oppkjøpet som er årsaken til at man rett og slett har latt lysreklamene gå inn i mørkets glemsel.Vi er nødt til å skaffe oss en hyggeligere opplevelse og stikker innom dyrebutikken til Zoo-Marit i Brattørgata. Hun heter Solhaug og er skikkelig neonentusiast:

- Det er altfor få slike skilt her i byen. Trondheim er utrolig kjedelig, den skulle vært mer Las Vegas.

Sier Marit, som har gjort sitt for neonifiseringen av byen, hun har til og med plakat utenfor butikken med tilbud på neontetra, selvlysende fisk!

Mens vi snakker med Marit, får vi øye på en diger lift utenfor Olavskvartalet. Fadesen med skiltet som mangler bokstaver er oppdaget.

Godt å se at noen steller pent med lysreklamen sin.Det gjør de også på Tempe. Her produserer Lauguna ufortrødent sine varmtvannstanker. Vi kikker inn i et godt gammeldags verksted. Lauguna har holdt på her siden 1952, og det flotte lysskiltet med dusjen er sikkert også fra den tiden. Innehaver Elsa Stav Moe sier hun har hørt at skiltet er et av de første neonskilt i byen.

Nå skal vi til bunns i dette med neon. Både Marit og Elsa sier de har skiltene sine fra Skogrand Lysreklame. De holder til på Rosten. Her møter vi neonmannen himself, Per Skogrand. Han stråler begeistret om kapp med neonrørene sine når han får legge ut om edelgassen som får et rør til å lyse i både tretti og førti år - og om glassblåserne som etter åtte-ti års læretid får forme bokstavene og figurene som blir til skilt.

- Det er neon som ligger vårt hjerte nærmest. Min far, Bjarne, startet i 1952, og jeg har vært med i snart tretti år. Neon er ypperste kvalitet og noe helt annet enn fiskepuddingene som far pleide å kalle skiltene som bare er lysrør med en hvit plastkasse utenpå. Dyrere i anskaffelse, men billigere i drift.

Skogrand har levert flere av de kjente neonskiltene i byen i over femti år og har arkiv med én til én-tegninger av hver bokstav. Her finner Per Skogrand jammen originaltegningen til Lauguna-skiltet! Det ble gjort ferdig 11. april 1956 og består av 13 glassrør.

- Dette er nok det eldste neonskiltet i byen, sier han.Per finner også ut at Skogrand leverte glassrør til A. Dahl-stjernen i 1956, men selve stjernen som han mener er laget i kobber, er trolig eldre.

- Det fantes mange store neonreklamer på 60-tallet, men de fleste er borte nå.

- Desto artigere at noe er berget, sier vi, og Skogrand nikker og forteller at neon nå er på full fart tilbake, til og med anbefalt av bygningsrådene.

Neonmannen gløder videre og snakker om hvor viktig lys og farger er for menneskene. De sprer glede og de motiverer. . .Ja, hvis neonguden slett ikke er noen Lucifer, men en gledesspreder med budskapet lagt i rør, må gudens fremste profet hete Per Skogrand.

 
 
 
 
 
 
På forsiden nå