Under neongudens lys

Vi forviller oss inn i storbyjungelen og lar oss trollbinde av reklamens ildskrift. Jakter byen rundt etter ekte neonskilt.

Saken oppdateres.

Finnes det et bedre kjennetegn på storbyen enn lysreklamer og neonskilt? Selve symbolet på byens pulserende natteliv i krimbøker og b-filmer. En gang var neonlysene det samme som kald, fremmedgjort, men forlokkende modernitet. Neon og betong var motstykket til parafinlampens trygge hjemmekos. De som lot seg fange av neonlyset, var som fluer rundt en lykt, fortapt i lysbærerdjevelen Lucifers vold.

Ikke rart at vi som er mest vant til melkeramper og mopedkaller, kjenner både angst og forventning når vi lar Volvoen kjøre inn i selve storbyen, Trondheim sentrum. Vi vil frivillig la oss trollbinde av neonguden. Nysgjerrigheten er større enn frykten. Hvor mange av de klassiske, ekte neonrørene er det fortsatt lys i?

Det starter illevarslende. Byens mest beskjedne lysreklame, Fische-bilen som er malt på veggen ved Bakke bro har alltid hatt en enkel lyspære i sitt ene blinklys. Som har blinket troskyldig og effektfullt. Det gjør den ikke lenger. Har pæra gått over hele byen?

Slik kan det virke når vi kommer inn i sentrum. Vi har gledet oss til å se igjen kaffereklamen på taket av den gamle Kjeldsberg-gården som det tradisjonsrike firmaet nå leier ut til oppkomlingen Rema 1000. Der står den fortsatt, den smilende kaffekjelen med det uslåelige slagordet «Lokket av for Kjeldsbergs kaffe». (Som barn misforstod jeg og trodde Kjeldsberg hadde sørget for å lokke kaffen til å bli så god.) Men neonrørene lyser ikke! Byens nest fineste lysreklame er satt ut av spill.

Rystet gir vi full gass mot Torvet. Her søker vi styrke ved byens aller flotteste neon, Freia-reklamen på taket av gamle Phoenix, eller Scandic Hotel Residence som det tydeligvis heter nå.Dette er en ekte flertrinns neonreklame som i løpet av ett minutt og trettifem sekunder utvikler seg i seks stadier. I den siste sekvensen får de trettiseks røde strålene folde seg ut trinnvis rundt den kjente Freia-logoen, før alt slukker, unntatt klokken som hele tiden lyser og lar tiden ubønnhørlig gå.Freia-reklamen er altså ikke bare en påminnelse om et sjokolademerke, heller ikke bare en estetisk lysopplevelse på linje med et fyrverkeri, men også en nyttig hjelp for en nattevandrer som, uansett promille, bare kan kikke opp på den lysende klokken og konstatere at han kanskje er litt sen på hjemveien denne natten også.Vi parkerer Volvoen og vandrer videre i Trondheims urbane jungel, mens vi lar Freia på Torvet være vårt trygge anker. Det får briste eller bære, nå er vi i neongudens vold. Om den representerer onde eller gode makter, vet vi ennå ikke, men det går opp for oss at det er stor forskjell på lysreklame og lysreklame. Mange butikker har skilt som lyser. Det er kasser med vanlige lysrør inni og et plastdeksel med bokstaver utenpå. Ikke særlig avanserte greier, ikke særlig mye magi.

Neonskiltene derimot! Når vi kikker nærmere på dem, ser vi at det er tynne glassrør som elegant er bøyd til bokstaver og symboler. De lyser i alle slags farger, skarpere og mer intenst enn «kasseskiltene». Hvor mange av byens forretninger er med i den ekslusive neonligaen? Vi drar på inspeksjon.I Prinsens gate ser vi igjen noe som må være et tegn på at neonlysene ikke kan være Lucifers verk. Han ville nok sørget for at de lyste. Østerlies farvehandel har et nydelig, tredelt skilt i femtitallets typiske håndskriftstil. Men hva skal sjømannen med et utent fyr i natten? Vi noterer oss at innehaveren skal få svare for seg. Det skal bli fælere. I Carl Johans gate oppdager vi levningen av en neonreklame. Høyt oppe på mønet av den gamle A. Dahl-gården står en diger, rusten femkantet stjerne med tydelige rester av neonrør. Er det slik det vil gå med de slukte skilt, tenker vi nedstemt, mens samtidsarkeologene i oss begeistres over at spor av ur-neon fortsatt finnes og får stå.

Hva har dette en gang i tiden vært reklame for? Det var neppe Stalin & co som fikk satt opp en lysende rød stjerne som motvekt mot Marshall-hjelpens snikende kapitalisme. Noe å gruble på for neondektektivene. Imens registrerer vi at nattklubben Vista i første etasje har anskaffet lekkert neonskilt i bevisst retrostil. Med den samme stjernen over navnet. Neon er nok ikke på vei ut, snarere tvert imot.Vi spaner videre langs Brattørgata og finner kveldens fineste neon av nyere dato. Marit Zoo har sitt røde og blå vidunder på høykant som om vi var i New York. Skiltet blinker i tretrinns-takt med en flott akvariefisk som blikkfang.Men hva er dette? Noen har døpt om Olavskvartalet. I lysskrift stråler det nye navnet mot oss: Ola kvartalet. Dette må være myntet på Ola Nordmann, et smart pr-framstøt for å dempe finkultur-imagen.Mørket senker seg mer og mer, vår neonvandring har så vidt begynt. Byens nattlige ansikt lyser mot oss, gammelt og nytt, stygt og pent. Folkets Hus har fasaden i orden, selv om det oransje neonskiltet er noe forstyrret av en Burger King-kasse like under. Nova kino har prangende lys-effekter som en kino må ha, mens Trygdekontoret kanskje har slått av sitt ellers så tidsriktige lysskilt av frykt for å lokke til seg unødig mange kunder?

Paradegaten Nordre er slett ikke så verst, sett med neonifiserte øyne. Arne Rønning «mote for menn» fremtrer med maskulin schwung i knallgrønn ildskrift fra 70-tallet. Naboen Schrøder har både et flott høykantskilt med FOTO i gul neon, og en stusslig lysrørplastkasse med firmanavn tvers over hele bygget.Tilbake på Torvet oppdager vi kveldens versting. E.C. Dahls bryggeri har en diger forseggjort lysreklame på nabotaket til Freia. Her står det at Dahls «slukker tørsten» - i stummende mørke! Det er tydeligvis ikke bare tørsten de slukker. Sorry, Dahls, men vi kan ikke unngå å tenke at neonskilt som får lov til å bli stående uten lys, vitner om et firma som ikke er helt tent.Men her går vi rundt som bitre bedrevitere. Best å høre med byens kveldsvandrere.

- Se deg rundt på Torvet og si oss hva som er den fineste lysreklamen, spør vi de vi møter.

- BN Bank-reklamen er fin og diskret, Freia er for prangende og gammeldags, sier Mette Hammerås. Jeg nikker tolerant uten å fortrekke en mine.- Jeg liker den, sier venninnen Berit Sandnes. Jeg husker Freia-reklamen fra da jeg kom til byen for snart tjuefem år siden. Den er vel snart like kjent som statuen.- Joda, den er så stygg at den er pen, innrømmer Mette og de to begynner å snakke om Jamaica og Las Vegas og glory hallelujah.Nettopp, tenker vi, nå er vi på sporet, og møter to unggutter som spontant utroper Freia-klokka til Torvets beste. Det samme gjør Marit og Tonje fra Harstad, mens Vidar Aunøyen fra Haltdalen tar et kjapt overblikk før han peker ut neonfuglene til Trondheim Torg som de fineste. Han har et poeng, dette er bra 90-talls neon.

Vi synes vi hører Volvoen brumme utålmodig, best å ta en kjøretur igjen. Svinger ned mot Brattøra, noterer at Den Grønne Brygge i Fjordgata har ekte vare og at nedlagte Frionors digre lyskasse mot byen er slukket, mens den mot havna fortsatt lyser gjenstridig. Gode gamle Kjølelageret har mørklagt skilt, og både domstoladministrasjonen og Pirbadet er usynlige. J.P. Strøm Shipping - navnet er det jo også sus over - er egentlig de eneste som skaper et streif av ekte storbyhavn. Ellers er det dødt. Men Strøms oransje neonlys gjør jobben der det treffer vannflaten og blir forstørret til flimrende impresjonisme.På Svartlamoen lyser Strandveien Auto på overtid, og i nabolaget finner vi et forsonende trekk ved neonverstingen Dahls. De har i det minste et skilt som lyser ved sin egen hovedinngang.

Midnatt nærmer seg og byangsten tar likevel overhånd. Vi må ta en avstikker på landet. På vei ut av byen nyter vi synet av den nye Nidar-lysreklamen på Samfundet, ikke så stor som Freia sin på Torvet, ikke så særpreget som den gamle Erbe-jenta, men likevel en forseggjort moderne neon i gammel stil. På skrå over veien grøsser vi ved synet av nok en slukket lysreklame for Dahls, men slår fast at det er bedre at den får henge utent enn at den blir fjernet.På Tempe kommer kveldens store overraskelse. Neoninspektørene hugger i bremsene når produksjonslokalene til varmtvannstanken Lauguna dukker opp. Et stilrent skilt i oransje og grønt der L'en blir til et dusjhode som spruter hvit neon over a-en og u-en. Best i klassen.På Heimdal er det ikke så mye å hente, bortsett fra på City Syd. Det monumentale blikkfanget av et skilt har en pil laget av førtifire neonstriper som formelig skyter opp i himmelen. Ikke dårlig til 80-tallet å være.

Neonskilt er synlig på overraskende lang avstand, og når man kommer ovenfra Tyholt, kan man se både Felleskjøpets grønne bokstaver på Ila pir, Freiaklokka og Trondheim Torg. Nå er vi ikke i tvil. Neonguden er ingen lumsk Lucifer, neonguden er vår ledestjerne og trygge venn, neon er ekte vare. Vi kjenner allerede abstinensen og vil tilbake til sentrum for virkelig å suge inn mer av nattelivet - og hvem vet, kanskje oppleve spenning og romantikk under et blinkende neonlys? Slik går det ikke. Når vi i krysset Munkegaten - Dronningens gate nesten kolliderer med en mannsperson som urinerer midt i gata så det plasker i asfalten, da innser vi at Trondheim by night ikke nødvendigvis er bare magi.

På tide å ta kvelden.

 
 
 
 
 
 
På forsiden nå