Premiereforestillingen er bare noen timer unna, men Jan Hårstad tar likevel imot, avslappet og imøtekommende, selv om hodet er fullt av innterpet tekst og det nok ligger noen nerver på lur.

- Du vet, selv med rutine, blir det noe eget, hver gang, sier han.

Ennå er han seg selv, men snart skal han fremstå som matematikeren Robert i David Auburns «Proof», eller «Bevis» som stykket heter i Kjetil Bang Hansens oppsetning i Trondheim.

På dagens hovedscene er Jan Hårstad debutant, men han har ikke tall på hvor mange ganger han har stått på den gamle scenen på Trøndelag Teater.

- Jeg spilte nok i over 20 stykker, sier han og antyder slik en betydelig multiplikasjonsoppgave fra tidlige år i karrieren.

- Best husker jeg «Byen min». Jeg var bare 17 år og spilte mot Rut Tellefsen og Georg Løkkeberg. Ingolf Rogde var her da, og Ellen Isefjær. Flotte folk som fikk mye å si for meg og min utvikling. Ellers var jo Kristian Hefte og Egil Jacobsen her, du verden som de jobbet, med forestillinger hver eneste kveld, sier Hårstad - når han blir spurt om hvordan det startet.

Nyter hver dag

Helst vil han snakke om byen sin, på en annen måte. Etter mange år på Nationaltheatret er han som 59-åring tilbake i hjembyen for en lengre periode og nyter hver dag.

- Jeg har gått og gått og sett meg omkring og gleder meg over mye. Arbeiderstrøk som er rehabilitert, ikke minst, selv om det fortsatt ikke er vanskelig å finne hus som er i dårlig stand. På Ilsvikøra ble jeg rent rørt over hvor fint det er blitt, og mye positivt har skjedd også på Møllenberg, sier han, i en annen tone enn da han i 1985 skrev artikkelen «Få Trondheim på bena!» i Adresseavisen, med alvorlig bekymring for forfallet i den gamle trehusbebyggelsen. Den har han fortsatt et kjærlig forhold til etter oppveksten på hjørnet av Nedre Møllenberg og Rosenborg gate, i et arbeiderstrøk som har gitt ham ballast for resten av livet, en politisk plattform han har stått like støtt på som teaterscenen.

Interessen for fotball var også noe som oppsto i dette strøket, en dille han tok med seg tvers over byen, til Sverresborg da familien flyttet dit. Som senterhalf på Stavne ble det mange oppgjør mot gamle kamerater inne på Buranbanen, noe han selv levende har beskrevet i en hyllest til Odd Iversen da den lokale legende takket av i '82: «Rauen ut, stuper mellom beina på angriperen så koksgjørma skvetter metervis bortetter og hele angrepet stivner halvt forskrekka. () A star is born».

Selv spilte Jan Hårstad snart på en annen arena, som også utviklet sine stjerner. I 15-16-årsalderen hadde han fått interesse for teater.

- Eller, det var vel helst den store verdenslitteraturen jeg ble grepet av, Shakespeare, Strindberg og Ibsen. Den møtte jeg i dette teatret, og siden var det bare én vei. Jeg ville være med på dette selv.

Frafalt dialekt og fotball

Etter Trondheim ble det snart Oslo og Nationaltheatret. Der ble trønderen ganske snart visket vekk, utenpå.

- Per Aabel kommenterte dialekten min og skjønte liksom ikke hva jeg sa. Da bestemte jeg meg en gang for alle at jeg skulle snakke som de andre. Det var ikke annet å gjøre den gangen; tiden var slik, sier han og beklager seg nesten over sitt sobre riksmål og en mistet evne til å slå tilbake til barndommens tungemål, selv midt i Trondheim.

Miljøet påvirket ham også til å legge vekk en annen side av sin identitet - fotballen. Det ble ikke regnet som fint nok blant skuespillerne den gang; de skulle heller sitt og røke og diskutere litteratur.

- Jeg ble mobbet for fotballinteressen og måtte tilpasse meg de andre. Men jeg kom heldigvis etter noen år på bedre tanker, sier Jan Hårstad og sikter til en årelang karriere som kaptein på NRKs fotballag og en plass på Vikings B-lag i den periode han var ansatt i Stavanger. Nationaltheatret fikk også med årene et eget lag, med en selvskrevet kapteinsrolle til «Beinet» fra Stavne. Nå gleder han seg over hvert RBK-besøk i Oslo, ofte sammen med Anne Krigsvoll, - som kom til Oslo på et tidspunkt det var lov til å holde på dialekten.

- Hun huier og skriker, men jeg er mer stille. Såpass stille at hun påstår jeg ikke er patriot. Men det er jeg altså, sier Hårstad.

Faktisk er han det mer enn de fleste. Og det skuffer ham at trondhjemmerne er så smålåtne på egne vegne.

- Det ser ikke ut som om byen er stolt over det som skapes her, de store begavelsene som kommer herfra. Det skulle naturligvis vært en hyllest til Odd Iversen utenfor Lerkendal - og Henry Tiller på Lademoen; de store ski- og skøyteløperne. Et eget sportsmuseum skulle Trondheim hatt, med god plass til fotball og en historie som startet lenge før Rosenborg. Jeg merker en slags sjenanse her i byen over egne bragder og egen historie. Kulturen likeens; her klarte man å rive Hjorten, en revyscene av nasjonal betydning. Og se på Stillverk-teatret i dag. Jeg har sett mange teatre rundt om i verden, men dette er helt spesielt. Og så vil man ikke ha det! Dette er en by med stor motstand mot kreative tiltak, sier Hårstad, som gjerne skulle startet en aksjon for å få gjenreist Hjorten om han hadde blitt værende i byen i lengre tid utover vinterens gjestespill.

En politisk sjel

For mange er Jan Hårstad like kjent som en engasjerte politiske skribent som den fremtredende skuespiller han tross alt først og fremst er. Han er den radikale sjel med sterke synspunkter på mye i nært og fjernt samfunnsliv, utenrikspolitikk ikke minst. I årevis har han skrevet innlegg i aviser som Aftenposten, Dagbladet og Klassekampen.

- Men ytringsfriheten er begrenset. Når det drar seg til mot skjerpet konflikt, merker jeg at det fort sier stopp. Jeg slipper ikke lenger til, konstaterer han.

Det har vært lett å sette merkelappen sosialist på Jan Hårstad. I de politiserte 70-årene var han en av de sentrale i Nationaltheatrets radikale fløy, som sto steilt mot den andre hovedgruppen i staben. Striden kostet nok noe karrieremessig og stengte kanskje noen dører, frem til det «løsnet» med Per Aabel-prisen i 1982. På mange måter innser han at det radikale opprøret rant ut i sand, men det er uten nostalgi han ser seg tilbake.

- Jeg har vel alltid hatt for vane å se fremover og føler at jeg har vært nokså konsekvent, bl.a. holdt meg unna den klan- og klikkulturen som har preget norsk teaterliv.

Skribenten Jan Hårstad har hatt NKPs organ Friheten som hyppig arena i senere tid, og det kan slik være overraskende at han snakker så mye og gjerne om helten og foraktelig om frykten for den som stikker seg frem.

- Du kan si at jeg er skolert i to filosofiske retninger, Marx og Nietzsche, men ser ikke at de er så veldig kontrære. Mens den ene snakket om overmennesket, snakket den andre om å skape sitt eget liv og egen utfoldelse. Marx og Nietsche hadde de felles idealer i grekerne, de franske likhetsforkjemperne, Goethe osv., sier Jan Hårstad som en forklaring på sin egen «modell», der generell likhet ikke står i veien for å dyrke en helt som Odd Iversen. Eller Ibsen, som han nå igjen skal gå i gang med, i et eget tekstprogram med en kombinasjon av Brand og Nietzsches Zarahustra. I et tilsynelatende kontrært forhold har han parallelt samarbeidet med Odd Nerdrum om skuespillet «Kants siste dager», som nå er antatt på Nationaltheatret, med Nerdrum som forfatter og Hårstad som nær konsulent på det teaterfaglige. Han røper at enda et stykke er under utvikling.

- Det har blitt et flott vennskap og et godt samspill, sier Jan Hårstad, som burde være en av de beste til å vurdere det siste, fra de tidlige år på Burankoksen gjennom talløse rolleskift og årelangt tribuneslit, frem til en ny premiere i går kveld.

Adresseavisen anmelder «Bevis» i mandagsavisen.

- Samhandlingen er viktig, i både teater og fotball, sier Jan Hårstad som i går kveld innledet et intimt, familiært samspill i «Bevis» på Trøndelag Teater.