Torhild Skaret (1951 – 2015)
Vår kjæreste Torhild døde på ettermiddagen selveste julaften. Beskjeden var tung å få, selv om vi visste at det gikk mot slutten. Våre tanker går til Henrik, Mona og Rakel med familie.
Torhild vokste opp i Stallvika i Bjugn med mor, far og tre søsken. I ungdomsårene traff hun Henrik fra Opphaug på Ørlandet, som hun senere giftet seg med og fikk to kjekke jenter. Sammen bygde de huset sitt i Røstadhaugene på Opphaug.
Mange kjenner Torhild fra årene hun jobbet som tannlegesekretær på Brekstad. Men, enda flere ble kanskje kjent med henne senere, da hun i førtiårsalderen utdannet seg til førskolelærer, og fikk jobb i Borgen barnehage. Kort etter ble det etterutdanning og jobb som kontaktlærer ved Opphaug skole. Det var pedagogen Torhild vi først ble kjent med. De av oss som har opplevd Torhild i denne rollen vil bekrefte hennes, til enhver tid, genuine og oppriktige engasjement.
Som lærer var Torhild dedikert, faglig dyktig, grundig, rettferdig og alltid godt forberedt, – noe som kom både kollegaene, elevene og foreldrene til gode. Disse egenskapene gjorde henne også til en svært dyktig hovedtillitsvalgt i Utdanningsforbundet Ørland, gjennom mange år. Hennes kløkt, evne til å lytte og reflektere hjalp mange, både på arbeidstaker- og arbeidsgiversiden.
Torhild var ikke en person som ønsket blest og oppmerksomhet rundt sine handlinger og ord, men trivdes godt med å stå litt på avstand og gjøre sine betraktninger. Slik var det ikke like mange som ble kjent med den private Torhild. De av oss som fikk gleden av et mangeårig vennskap, fikk oppleve et vidt spekter mellom glede og sorg. Torhild opptrådte alltid korrekt, men tok seg selv ikke særlig høytidelig. Hun kunne kle seg ut og være både brudgom og nonne med stor innlevelse. Noe av denne lekenheten fikk hun nok også utløp for i koret Bel Canto gjennom mange år.
I 2012 ble Torhild syk av kreft. Dette tok hun tungt, men gikk i kampen. Hun ville ikke gi slipp på verken barnebarn eller jobb. Torhild hadde fortsatt mye uopplevd og ugjort. I motsetning til mange andre 60-åringer hadde hun ingen planer om pensjonistliv. Gjennom tre år kombinerte hun sykdom og behandling med familieliv og jobb. I august 2015 ble hun nødt til å rydde arbeidspulten sin, da var det slutt på overskuddet. I desember forverret situasjonen seg, og hun henfalt i en tilstand som ikke var vår fine Torhild verdig. Det var med både sorg og lettelse vi mottok dødsbudskapet.
Vi er takknemlige for det vennskapet vi delte. Torhild etterlater seg et tomrom hos oss, som hos mange andre. Vi skal gjøre vårt beste for å la minnene leve. Takk kjære Torhild!
Lillian og Eva
