ROLF PETTERSEN
Rolf Pettersen falt om i skiløypa ved Vintervannet i vinter. Fredag 11. mars døde han, etter noen ukers sykeleie uten at han kom til bevissthet igjen. Rolf ble 67 år gammel. Familie og venner har lidd et ufattelig tap.
Men Sverresborg menighet har også lidd et smertelig tap, og det vil gå lang tid før vi får fylt alle de hullene i menighetsarbeidet som han dekket. Det handler ikke bare om den praktiske, handlekraftige og alltid tilstedeværende Rolf, men like mye om hans glede, raushet og pågangsmot. Han var en bauta og en hederskar som har gjort en voldsom innsats ikke bare for menigheten, kirkesenteret og bydelen, men også på en rekke andre områder. Det står skrevet tro og kjærlighet over Rolf Pettersens liv. Tro i begge betydninger av ordet: Rolf var både trofast og troende.
Rolfs kjærlighet ga seg utslag i solidariske handlinger, vakre ord var ikke nok: «Vi kainn da itj bare snakk, vi må gjørra nokka!» Rolf skjønte selvsagt at ord også kan være viktige, og at det ofte kan ligge hardt arbeid og behov for Guds velsignelse bak det å utforme de riktige ordene. Men å sitte og prate om hva man burde gjøre uten å gjøre det, det var ikke Rolfs stil. Da dro han heller selv til Estland med klær og utstyr til barnehjemmet. Da tok han heller selv jobben med å rigge til salen i kirkesenteret til neste arrangement. Mens vi andre gjerne snakker om frivillighet, var Rolf – og hans kjære Åse – frivillighetens ansikt og armer. Han var en mann med beina på jorda. En mann du kunne stole fullt og fast på. Han gjorde det han sa han skulle gjøre. Han kom når han sa han skulle komme. Han var en mann som smilte til meg og klappet meg på skulderen. «Kom hit og sett deg her hos oss,» sa Rolf til meg da jeg kom. «Gå ut og ta deg en røyk, du Ivar, jeg sitter her med barnebarnet ditt, jeg,» sa Rolf med sitt lune smil under en ørliten pause fra mikrofonen under julemessa. Og sjelden har jeg sett ham så glad som da han fikk være med å montere Karen Bit Vejles altertavle i Sverresborg kirkesenter.
Gjennom over seks år i Sverresborg menighetsråd har jeg lært Rolf og kjenne. Vi kom fra svært forskjellige miljøer, han fra bedehusmiljøet, jeg fra kirkens mer liberale og politisk radikale fløy. Han ga meg en lærepenge: Den respekt og tillit som han møtte meg med, synliggjorde at det var jeg som satt med fordommene, ikke han. Slik ble han en brubygger og min venn. Ikke slik at vi møttes utenfor menighetens arrangementer og gudstjenester, men vi respekterte hverandre og hadde full tillit til hverandre. Forsto hverandre tross forskjellighetene. Jeg er neppe den eneste som opplevde det slik. Jeg savner Rolf. Vi hadde samme mål. Vi så begge behovet for nåde og velsignelse. Vi så begge utilstrekkeligheten i øynene.
«Hverandre,» det er et underlig ord. Det resiproke pronomenet uttrykker gjensidighet, det uttrykker et «vi.» Vi sammen. I likhet og forskjellighet. I respekt, tillit og solidaritet. I handling. Og over grenser. «Vi kainn itj bare snakk, vi må gjørra nokka også!» Det er den viktige brubygger- og kjærlighetsarven vi skal bære etter Rolf.
Ivar Selmer-Olsen, leder Sverresborg menighetsråd
