ALFRED OFTEDAL TELHAUG (1934-2016)

Det må ha vært i 1969. To menn – den ene var Alfred – møttes utenfor det som den gangen var Norges lærerhøgskole, begge på vei til sine biler, begge bar på ski. Hvorfor ikke slå seg sammen? Dette skulle bli starten til en hel bevegelse – ja, vi kaller det så – Papirpedagogan, med utspring i høgskole- og universitetsmiljøet i Trondheim, knyttet til lærerutdanning og pedagogikkfaget – derav den selvironiske betegnelsen. Etter hvert – og heldigvis – kom det mindre smalsporede personer inn i bevegelsen, der den fysiske utfoldelsen var viktigere enn faglig samtale. Og slik holdt vi på – sommer som vinter – med Baklidammen som møtested på lørdager og fast holdepunkt i tilværelsen. For mange av oss trengte det, i våre travle og skiftende liv.

Det lar seg ikke nekte at konkurranseinstinktet har preget oss. Alfred var slett ikke noe unntak, han var hektet på idrett allerede i gutteårene. I klubbmesterskapene på ski, med start fra Blomåsen, og på løpefoten i Geitfjellrunden har vi kjempet om tider og plasseringer, behørig notert og arkivert for tilbakeblikk og analyser. Ikke bare var det mentalhygiene, Alfred kunne finne på å si etter en hard treningstur: «Nå kjenner jeg meg fri for synd». Og så bankettene, der Alfred holdt sine muntre taler til fellesskapets pris, ikke uten snert og ironi. Hans humor holdt høy klasse, beslektet med og inspirert av den vi finner hos Dag Solstad. Samtalene kretset gjerne omkring litteratur og politikk, men uansett tema: alltid vennlig, alltid med et smil. I engere kretser spilte han gjerne salmer, og i mannskoret bevegelsen mønstret til de store anledninger, var han å finne i bassrekken.

Det var rart – men kanskje riktig – at vi fikk budskapet om Alfreds bortgang midt under resultatservicen etter årets Geitfjellrunde – i en vakker sommerkveld. Da hadde vi nettopp slått fast at Alfred sannelig var litt av en løper og at han dominerte resultatlistene gjennom alle år. 39.48 som sekstiåring!

Nå er løpet slutt, og vi andre står igjen med minnene. Vi takker for alle turene i Bymarka, om det var langs stier eller i skiløypene, over myrene eller i skogen, opp Langdalen eller ut på heiene. Da var vi lykkelige sammen, der var selve livet. Vi lyser fred over hans minne.

Papirpedagogan