RAGNAR IVERSEN

Ragnar Iversen døde 27. april, 62 år gammel. Med ham ble en sentral person i moderne nordisk grafisk industri borte.

Han ble født i 1954 og vokste opp på Lademoen i Trondheim. Etter grunnskolen begynte han først i murerlære, så fikk han en assistentjobb og senere læreplass hos Aktietrykkeriet i Trondhjem. Legendariske Ole Ivar Hansen i AiT så potensialet i unggutten fra Lademoen, og etter kveldsstudier ved Trondheim Økonomiske Gymnas (TØG) ble han, bare 33 år gammel, ansatt som sjef for den AiT-eide hjørnesteinsbedriften Scandbook i Falun. Scandbook ble under Ragnar Iversens ledelse Nordens største boktrykkeri. Etter 14 år i Falun, vendte han og familien tilbake til Trondheim.

Etter tusenårsskiftet har de fleste norske boktrykkeri blitt tvunget til å gi opp driften, også AiT. Ragnar Iversen trodde på den fysiske boken og boktrykkeriet, og i 2005 startet han Print-It i Klaipeda i Litauen. Ved hjelp av norske investorer vokste Print-It til å bli en sentral leverandør til nordiske forlag. I 2015 gikk Print-It sammen med Scandbook, og ble den ledende bokprodusenten i Nord-Europa.

Ragnar Iversen behersket nesten hele feltet innenfor bokproduksjon. Han hadde den tekniske og praktiske kompetansen, og ville gjerne være nær dem som utførte det konkrete arbeidet i produksjonslinjen, men var også den visjonære og strategiske lederen som med kløkt og entusiasme ville sikre bedriftens videre virksomhet og ekspansjon i et krevende marked. Han visste å stille strenge krav, også til seg selv, og opptrådte redelig og lojalt overfor eiere, ansatte og forretningsforbindelser. Han var en ansvarsfull og omtenksom mann, med en enestående evne til å skape konstruktive kunderelasjoner.

På fritiden var han en sentral bidragsyter til aktiviteten i Trondheim Atletklubb, og han innehadde det høythengende Norges vektløfterforbunds Elitemerke. Senest i februar i år tok han gullmedalje i norgesmesterskapet for veteraner.

Ragnar Iversen etterlater seg et stort savn. Vi er mange som ikke lenger vil få nyte godt av hans rause nærvær og hjelpsomhet. Aller størst er selvsagt savnet hos hans nærmeste. Vi som møtte ham i arbeidssammenheng, følte vi kjente familien hans, fordi han alltid snakket omsorgsfullt, med varme og stolthet, om den, særlig om barn og barnebarn.

Jon Østbø

Sverre M. Nyrønning