Soulmusikken har det ikke helt bra i USA for tida. Michael Jackson har mistet grepet og blitt nesten hvit, Prince var strengt tatt bedre før, D'Angelo har ikke gitt ut plate på åtte år, Lauryn Hill er nesten like lite profilert, og R. Kelly og Whitney Houston vekker mer oppsikt med skandaler enn musikk. Fusjonen mellom rap og soul har dabbet av, og den som har hatt størst suksess med klassiske soulgrep de siste årene, er en britisk narkoman.Derfor låter det på et vis betimelig at en av de store doldisene i mellomgenerasjonen av amerikanske soulartister søker tilbake til klassisk 60-tallssoul og spiller like godt på det som Amy Winehouse. Saadiq var medlem i det underkjente 80-90-tallsbandet Tony! Toni! Tone! og har laget et knippe fine soloalbum, foruten suksessfullt virke som produsent for Macy Gray, TLC og D'Angelo. Her er han med et album som både ser ut og låter som det er utgitt en gang rundt 1964-65, midt mellom Sam Cookes tragiske endelikt og Motowns første storhetsperiode. Fordi han har både stemmen og evnen til å skrive og arrangere sanger med klassisk soulsnitt, blir «The Way I See It» en betagende nostalgifest av et album. Gjester som Stevie Wonder, Jay Z og Joss Stone krydrer pent, men det er sangene og stemmen til Saadiq som gjør dette til et album som viser hvor pent det kan låte når en begavet soulmann flørter med røttene. HØYDEPUNKT: «Calling» og «Big Easy»