Den første utgaven av «nye» Arbeideravisa framstår på de fleste måter som en nøktern satsing. Det er sikkert fornuftig, men selv med små ressurser og glødende ildsjeler må avisa finne seg i å bli målt mot forventningene som er skapt, og det redaktøren har sagt at de ønsker å skape.
- Må bli bedre
Man skal ikke sparke noen som er i ferd med å reise seg, og i hvert fall ikke når man sitter i bunker på Heimdal. Etter å ha lest første nummer velvillig fra front til rygg, er det likevel vanskelig å konkludere annerledes enn at Arbeideravisa i ny utgave bør og må bli bedre. Premieren framstår som ujevn og uforløst, selv om den har en god del lesestoff på ganske tykt papir.
Forutsigbart
Redaktør Charles Utvik uttalte før jul at målet var «å være aktuell og gå litt bak nyhetene som Morgenbladet». Noen debatt- og bakgrunnsavis framstår den foreløpig ikke som. De som hadde håpet på debattavis med nye skribenter og stemmer med faglig, folkelig eller akademisk tyngde, finner lite i den retning i første utgave.
At fylkesordfører Tore Sandvik skriver et innlegg hvor han sier at han er enig med skattesynet til tidligere høyrestatsråd Victor Norman, og at bystyrerepresentant Harald Berg skriver om veier, er vel omtrent så langt unna det er mulig å komme et alternativ til Adresseavisen.
Potensial
En pikant oppslagssak om pengesnusk i Frimurerlogen er brettet kraftig ut. Den eneste nyhetssaken av omfang gjør at avisa neppe kan beskyldes for å skyte spurv, men kanskje frimurere med kanoner.
Frimurersaken og et intervju med Per Ciljan Skjelbred hvor han snakker om politisk engasjement og støtte til palestinernes sak, er det som mest ligner på et «eget vindu» mot Trondheim, slik avisa vil være. Generelt er det mye å gå på både i trøkk, eleganse og frekkhet. Grått og traust utseende gjør at avisa kan minne om Byavisa med mer stoff og færre annonser.
- Godt å se den
Første nummer av ei gjenopplivet avis av årgang 84 må nødvendigvis bli spesielt. Selve tilbakekomsten framstår som den største nyheten og begivenheten. I mediebransjen er det ikke nødvendigvis lettere å ha god tid på det første nummeret enn å lage det neste på ei uke. Forhåpentligvis blir sakene, innleggene og helheten saftigere, skarpere og bedre etter hvert. Det trengs.
Det er godt å se den, begynnelsen kunne vært bedre og det skal noe til for at fortsettelsen ikke blir det.