Jeg har drømt, higet og håpet. Og forleden kjente jeg den varme meg i nakken: Vårsola har kommet! Den lukter av hestehov og smeltende snø. Den bringer lyder av fuglekvitter og rislende vann. Den skaper bilder av uteliv med grilling og trehjulssykling. Men ikke bare det - den avslører hvor utrolig, fantastisk møkkete vinduene våre er.
Den ubarmhjertige sola får så vidt klemt strålene sine gjennom uklare merker etter klissete barnefingre og en våt hundesnute.
Jeg leter i hukommelsen etter forrige gang jeg vasket vinduer, men det eneste bildet som kommer opp er av mormoren min som henger ut av våre kobla vinduer med nal og klut. Hun tilbød seg så forsiktig å hjelpe oss med vindusvasken i forkant av et familieselskap, og uten skrupler grep jeg sjansen til å få hjelp med noe av det kjedeligste jeg vet.
Jeg sliter nemlig sterkt med motivasjonen når det gjelder huslige gjøremål som ikke har en endelig slutt. Det er noe annet med for eksempel tapetsering: Å tapetsere en vegg er noe man gjør én gang. Da er veggen ferdig tapetsert. Og sliper man først tregulvet, så skal det gå flere år før det er nødvendig igjen.
Når man først har skrudd opp ei bokhylle, så står den der. Alt dette er overkommelig.
Men å vaske vinduene; det må gjøres minst hver vår og hver høst.
Rene kopper blir alltid skitne igjen, støvet drysser fra uforklarlige kilder og legger seg i stadig nye lag på alle flater, og avleggerne etter hunden formerer seg daglig. Ikke for å snakke om haugen av skitne klær, som vokser til nye høyder hver dag selv om vaskemaskinen går i ett. Livet i hjemmet er en evig runddans av rengjøring. Hvor henter man motivasjonen?
Det er her jeg skulle formulert et fyndig, positivt og konstruktivt svar. Isteden lener jeg meg tilbake i trygg forvissning om at det er fredag den trettende i dag. Jepp, selveste ulykkesdagen. Det sies mye om denne dagen, og en av tingene som sies er at man aldri skal begynne på større prosjekter. I mitt hode er vindusvask et enormt prosjekt. Så i dag er dagen for å nyte vårsola med god samvittighet!