17 år gamle Emma Althe fra Trondheim har fått over tusen positive tilbakemeldinger på leserinnlegget hun sendte til Adresseavisen. På et av Trondheims sykehjem henger til og med hennes leserinnlegg på veggen. Hun satte ord på det hun mener hennes mormor tenker.
- I 2003 begynte vi å skjønne at noe ikke stemte, sier Emma Althe.
Emma var sju år og på ferietur med storfamilien til Danmark. Solen skinte. Familien skulle på stranden, ut og bade. Mormor, Randi Solstad, måtte bare skrive ferdig et kort til søsteren sin.
- Vi forklarte veien til stranda som vi så fra huset: ta til venstre to ganger.
Men mormor kom ikke. Hun tok to ganger til høyre.
Denne artikkelen er en del av serien #minbeste. Har du en historie om din bestemor eller bestefar. Del den her eller bruk #minbeste i sosiale medier.
Trist og artig
I fem år har Emma Althe kjørt buss fra Trondheim til Osen. Her har hun sittet og sett på mormor. Studert og fundert hvordan hun opplever verden rundt seg. Ikke minst forholdet til sine nærmeste.
Emma noterte ned tankene på et ark. Det ble en skolestil. I november sto teksten som leserinnlegg under Min hjertesak i Adresseavisen.
Emma besøker mormor på sykehjemmet i Osen. Følelsene er splittet.
- Jeg kommer alltid hit med en klump i magen. Det er trist. Å si hei til mormor, er som å si hei til ei utstillingsdukke. Men det er likevel viktig å gi henne en klem. Samtidig vet jeg at hun har det bra. De steller godt med henne her. Det er godt å se henne også.
- Husk de som ikke kan huske
«Det lange farvel»
Mormor er på det femte stadiet i Alzheimers sykdom. Stadiet blir kalt «Det lange farvel». Språket blir borte. Lite av personens «selv» er igjen.
Morfar Rolf Solstad sitter og gir sin kone mat på dagligstuen.
- Hun er våken kun når hun spiser.
- Kjenner hun deg igjen?
- Hun er veldig blidspent. Jeg tror hun kjenner igjen ansiktet mitt. Men jeg er ikke sikker på om hun vet hvem jeg er. Fortsatt smiler hun til gamle kolleger.
Morfar ble vekket da Emma var ferdig med å skrive.
Sårt
- Emma ringte og lurte på om det var greit at hun skrev stilen. Jeg ble rørt. Jeg synes det var veldig fint skrevet. Hun fremstiller Alzheimer med en annen vinkling, fra den sykes side. Jeg tenker at slik kan det føles i en tidlig fase. Hun beskrev sårheten som ligger i sykdommen.
Selv visste Rolf lite om sykdommen som rammet kona. Sårheten lærte han om i dementforeningen han meldte seg inn i. Et råd han vil gi andre i samme situasjon.
- Vær åpen. Det er ikke noe å skjule. Flere og flere blir syke. Det er viktig å forstå den syke på den sykes premisser. Ikke gjør dem forlegen i den fasen de skjønner det.
- Jeg har alltid hatt god kontakt med mormor og morfar, og ser egentlig på dem som mitt foreldrepar nummer to. Mitt beste minne er ferieturen til Danmark i 2003. Vi gikk på stranden. En hel uke med henne i Danmark. Alt føltes så godt.
I jula skal hele familien tilbake og besøke mormor i Osen.
- Vi er sammen her julaften på dagen og på dagen 1. juledag, forteller morfar Rolf.
- Det er godt å være tilbake. Jeg føler meg hjemme. Det er trist å se situasjonen mormor er i, men jeg vet hun har det godt, sier Emma.