Jeg hadde jo regnet med at alt ville være på stell igjen i god tid før alt julestyret tok til, men sånn er det altså ikke. Vi er ikke engang i nærheten av et ryddig, vasket og julepyntet hus, men vasser fortsatt rundt i halvtygde støvler, skosåler og andre effekter som valpen vår har «hang up» på.
Desember, tenkte jeg tidlig i høst. Da er de gamle stretchlakenene vi har polstret rundt sofaen fjernet for lengst. Og han har garantert sluttet å gnage på stolbein, tv-benk og lampeføtter. Jeg hadde også tenkt at han ikke under noen omstendigheter skulle få ligge i den nye sofaen vår, verken med eller uten beskyttelsestrekk. Hundekurv var innkjøpt og plassert rett ved siden av sofakroken. Jada. Videre hadde jeg planer om å ikke tillate at han kom opp i senga, verken på nattetid eller tidlige morgener. Og absolutt ikke inn på badet der det finnes utallige effekter å røve, som sjampoflasker, doruller eller skittentøy.
Det har kanskje ikke blitt helt sånn. Ambisjonsnivået vi la opp til da Theo kom i slutten av august er flere lysår unna. Og det nærmer seg jul.
Hullete laken pryder nysofaen fortsatt. På den beste plassen, sjeselongdelen, fant Theo seg til rette etter kun kort tid, og den ble raskt innarbeidet som «Theo sin». Dit tar han med seg alt av gamle sko, epleskrotter, grisehaler og andre tyggebein. Nysofaen er valpens førstevalg når det kommer til rekreasjon og tannkvessing.
Og hva gjør du når den lille firbeinte «bebi'n» piper om natten? Du har akkurat vært ute med ham, men han piper fortsatt? Ingenting er som å få ligge i midten av en dobbeltseng. For ikke å snakke om muligheten for å stikke av med hodeputen min. Så etter noen tidlige morgentimer uten søvn, velger jeg heller å stå opp og ta en dusj. Og hvem er det da som krever å få være med inn på badet? Jeg har aldri vært spesielt begeistret for å ha tilskuere når jeg dusjer, men valpen vår insisterer. Ikke bare på å få være med inn på badet, men helt inn i dusjen. Og da ikke for å vaske seg, men for å spise opp såpen min.
Jeg ønsker meg ny dusjsåpe til jul.