Jeg skjøv startknappen i riktig posisjon, men det var action kun i et kort, heftig øyeblikk. Sikringen røyk, og det luktet svidd av helgas ryddeprosjekt. Jeg kan nesten ikke tro at støvsugeren er utslitt. Kollapsen må skyldes alderdom eller inaktivitet, for jeg synes den lever en meget fredelig tilværelse inne på vaskerommet. Akkurat det er egentlig litt rart, for det ble gitt løfter på tro og ære om å støvsuge både tidlig og sent da husets firbeinte venn kom i hus for over tre år siden.
- Jeg lover å støvsuge hver dag, sa far i huset. - Jeg kan hjelpe til, sa storebror.
- Jeg også, sa lillesøster.
Særlig.
I hverdagen er det langt fra ord til handling når rydding er tema. Alle hos oss synes det er hyggeligst når det er ryddig, men ingen rydder. Det får noen rare konsekvenser. For eksempel: Gubben vil ha god mat, men han vil ikke rydde kjøkkenet. Siden god mat for ham betyr minst fire kjeler på komfyren og det meste av utstyret i kjøkkenskuffen i bruk, er konsekvensen at jeg sier nei til god mat. Jeg er selvsagt glad i god mat, men når jeg må bruke én time på å rydde kjøkkenet etter andres matlaging, da koker jeg meg heller en pakke nudler.
Støvsugingen kommer jeg derimot ikke unna. Forholdet mitt til den ti meter lange sentralsugerslangen må ha vært mer intenst enn jeg har trodd, siden den nå har kastet inn håndkleet. Vi har bare vært fra hverandre én dag, og jeg sav-ner ham allerede.
Så slangevennen må få nytt liv, selv om støvsugershopping ikke akkurat er veldig sexy i julestria. Gubben får oppgaven, siden organiseringen og det meste av gjennomføringen av julevasken faller på meg. Jeg lover imidlertid ikke noen voldsom ekstrainnsats på den fronten, men golvene kan vente seg en ekstra omgang med grønnsåpa.
Så tenker jeg at vi er der. Rundvask og hjemmelagde adventskalendere til kidsa er ikke noe for meg. I stedet tenner jeg et nytt lys hver søndag og puster rolig.
Det blir jul læll, sjø.