Jeg hadde ønsket meg en dings som kunne gi meg musikalsk støtte på fæle joggeturer, og det fikk jeg. Problemet er at jeg liker å løpe med en trenings-app som oppmuntrer meg ved å opplyse om kilometer og fart og slikt. Dingsen jeg fikk, har ikke gps, så jeg måtte bytte den. Dermed ble det en ny dings, litt større denne gangen. Men sannelig, ser du, da jeg kom hjem og begynte å se nærmere på den, hadde heller ikke den gps.
Tilbake med meg, til elektrobutikken igjen. Lett beskjemmet måtte jeg krype til korset og innrømme at jeg hadde gått på en smell – igjen. Selvsagt var det samme mann som jobbet begge gangene. Det er heller tvilsomt om han lot seg imponere.
Så sto jeg der da, uten dings, men med penger å bruke. Penger som altså stammet fra bursdagsgaven familien gav meg. Tankene gikk langs produkthyllene, via diverse personlige dingsebomser av ymse slag, og vandret etter hvert over til den utrolig billige støvsugeren min mann kom hjem med da den gamle traveren vi hadde før, gikk heden.
En bekjent prøvde å kontakte meg under en støvsugerseanse her forleden. Det kunne vedkommende bare glemme. Støvsugeren hylte med et volumnivå som fikk trommehinna til å vrenge seg tre ganger på vranga. Jeg vurderte seriøst å finne de rosa øreklokkene vi kjøpte til ungene da de var små, den gang vi var full av intensjoner om å bli kulturelle konsertgåere. Det ble ikke så veldig mange konserter med ungene, men øreklokkene kunne komme til nytte nå.
Tørrheten i halsen under støvsuginga kunne tyde på at hepafilter ikke inngikk i prisen. Ei heller en skikkelig sugeevne, i grunn. Og ja, da jeg med dødsforakt gikk løs på teppet under sofabordet, knakk sannelig den nederste delen rett av. Ferdig støvsugd.
Så da jeg vandret rundt på elektrobutikken, med penger som brant i lomma mi, en uforløst bursdagsgave, ble løsningen av den typen som suger. Fornuftig og huslig. Jeg gikk inn med en kul dings til bare meg og kom ut med en støvsuger under armen.
Og mens jeg nå durer rundt i stua med en litt for dyr, men oi, så effektiv, stillegående og stilig støvsuger, som egentlig er bare min (men jeg deler gladelig), tenker jeg med ekstra glede på den blå buksa som jeg kjøpte like etterpå.
Det ble nemlig en håndfull småmynter til overs, så da trengte jeg bare legge i noen hundrelapper selv, så ble det sannelig en ekstra gave. Helt uten sugeeffekt.
