En god hodelykt er viktig for å få alt til å fungere når man skal overnatte ute i vinterfjellet. Foto: JAN M. LILLEBØ

Bli fan av Reise-Adressa på facebook her

Aldri er lyset så vakkert og intenst som når vinteren er på sitt mørkeste. Kvelden begynner med lyse pastellfarger, før himmelen gradvis glir over i mørkeblått, rødt og lilla. I vest ligger den smale stripen av lys og minner om at dagen tross alt ennå ikke er over. Det er vindstille, og primusen suser svakt mens den smelter snø som snart skal bli til middag.

Å reise på telttur i de kaldeste og mørkeste vintermånedene kan gi deg en uforglemmelig opplevelse. Men turen kan også bli farlig hvis forberedelsene er for dårlige. Marginene er små i kulden.

Reinsdyrskinn og tung sekk

Vår vesle ekspedisjon i Finse-traktene er heldigvis av den mer behagelige sorten. Etter flere dager med kulderekorder i området har gradestokken krøpet oppover mot 10–15 minus. Siden teltplassen bare ligger et par korte kilometer unna stasjonen, er sekken også fullstappet med varme klær, soveposer og godsaker. På utsiden henger sengen, et digert reinsdyrskinn importert fra Finnmark. Visst er det tungt. Reimene skjærer inn i skuldrene, og kroppens tyngdepunkt er absolutt ikke er det bør være. Men lidelsen er kort og hvilen nær.

Vel fremme på teltplassen er det bare å begynne å jobbe. Teltet skal opp, helst uten å bli tatt av vinden. Det må festes til bakken på en slik måte at kulingen nattetid ikke klarer å røske det med seg. Vanlige korte teltplugger er verdiløse om vinteren. Snøplugger beregnet på vintertelting er tingen og sørger for at teltet står støtt.

Tærne blir hvite

Det er godt å jobbe i snøen. Spade etter spade lempes inntil teltveggene. De harde blokkene er best. Inne i teltet gjør en meterdyp kuldegrop campinglivet mer behagelig. Den fører neppe til høyere innetemperatur, men gjør det mulig å stå oppreist i forteltet.

Selv om kroppen jobber hardt og hjertet dundrer gjennom kroppen, går det ikke lang tid før føttene er gjennomkalde. I starten tenker jeg ikke over det. Litt frysing må man regne med på telttur i januar. Det er først når tærne kjennes som underlige fremmedlegemer i skoene at noe må gjøres. Inne i teltet avsløres hvite flekker på undersiden av føttene.

Jeg begynner straks å tine og gnikke med hendene. Det tar tid, men etter 15 lange minutter begynner temperaturen å ta seg opp. Varmen ytterst i tærne kommer tilbake med intens verking, men det kjennes godt likevel.

Krim, godteri og stjerner

Utenfor blir stjernene klarere og klarere etter hvert som dagen trekker seg tilbake. Middagsgryten putrer på primusen, og reinsdyrskinnet luner for kulden fra bakken. Stillheten er total. Vinden forsvant med solen. Det eneste som er tilbake er knitrende snø og lyden fra egen pust. Pusten blir til iskrystaller som samler seg i taket på teltet. Hver gang hodet støter borti drysser et tynt lag rim ned over soveposen. Men varmen har for lengst vent tilbake til kroppen. De 15 kalde gradene utenfor klarer ikke å bite gjennom ullklær, sovepose og fleece.

En ekstrem følelse av velbehag får meg til å smile bredt. Ingenting i verden gir større lykke enn å bli mett etter å ha vært sulten, varm etter å ha frosset og få hvile etter å ha jobbet hardt.

På høyfjellet midtvinters er dette ingen selvfølge. Tilfredsstillelsen ved å mestre vær og kulde med enkle midler er enorm.

Etter et par timer med amerikansk krim og godteri drar jeg opp glidelåsen i teltåpningen. Utenfor blinker evigheten, et uendelig hav av stjerner på den svarte himmelen. De nærmeste er kraftige, så blir lysglimtene svakere og svakere. Synet er søvndyssende, og etter en liten stund sovner jeg tungt.

Nattlige gjester

Lyden av kraftige vingeslag bryter stillheten neste morgen. En stor ravn er i ferd med å lette noen meter unna. Flere spor og små gule flekker i snøen avslører at det er andre som også har våget seg frempå i løpet av natten. Kanskje er det restene av kyllinggryten som har fristet?

Nå er det uansett ikke tid til å tenke på slikt. Kuldegradene har formert seg i løpet av natten, og jeg er gjennomfrossen. Med lilla fingre snøres skiskoene på. Dynejakke, votter og to luer varmer bra, men ikke nok. Det er bare én ting å gjøre; ut og løpe.

Jeg spenner på meg skiene og fyker av gårde. Etter ti minutter er livet igjen perfekt. Snøen danser over vannet, og den bleke solen gjør landskapet like hvitt som det var svart for noen timer siden.

Den nye dagen kan begynne.

Bli fan av Reise-Adressa på facebook her

Foto: JAN M. LILLEBØ
I stille være er det fint å lage middagen ute. Da får man også med seg den blå timen, overgangen fra dag til natt. Foto: JAN M. LILLEBØ
Vekten på sekken kan fort bli 25-30 kilo på en telttur om vinteren. Hvis ruten går i flatt terreng, kan det lønne seg å bruke en pulk til å trekke bagasjen. Foto: JAN M. LILLEBØ
Teltliv om vinteren kan faktisk være ganske behagelig. Med tykke klær, god sovepose og en pålitelig primus, biter ikke kuldegradene så hardt. Foto: JAN M. LILLEBØ