Den nye rivieraen

Den såkalt «nye Rivieraen» er ikke helt ny lenger. 35 år er gått siden de franske myndighetene fant ut at noe måtte gjøres med den relativt tilbakestående utkanten i syd-vest, Languedoc-kysten, strekningen omtrent fra Montpellier og nedover mot grensen til Spania.

Det sies at de begynte med å flysprøyte de enorme sumpområdene med insektgift før de tok til med dreneringen. Etter 35 år tror jeg ingen skal behøve å bekymre seg for den giften. Og insektene er absolutt kommet tilbake, men ikke i større mengder enn de finnes over alt langs Middelhavskysten.

Kommer gjerne tilbake

Så la oss kalle den ny likevel – den er jo ny i forhold til den egentlige Rivieraen med Nice og Cannes. Languedoc-kysten har den egenskap at når noen først har vært der én gang, så kommer de gjerne tilbake. Og hver gang kan en oppdage noe nytt; nye steder og nye sider ved et strand-landskap, et kulturlandskap, et vindyrkerdistrikt, et gourmet-område, og et innland som byr på historiske og kulturelle opplevelser av rang.

Området heter Languedoc – og nedover mot Spania heter det Roussillon (et navn mange vil kjenne igjen fra rimelige viner). Vin lager de også i Languedoc, men den heter Vin de pays d’Oc når vi kjøper den på Polet i trelitersbokser.

Språket med «oc»

Languedoc betyr egentlig språket med oc, eller språket der «ja» heter «oc» og ikke «oui» som ellers i Frankrike. Det er en gammel betegnelse fra den gang den opprinnelige latinen langs Middelhavets kyster ble splittet i flere dialekter. Men på den franske sentralismens alter ble slike dialekter ofret til fordel for normalfransk for mange, mange år siden.

Språket er i dag, med den tiltakende regionaliseringen, kommet til heder og verdighet, og skolebarn i området har lov til å velge «langue d’oc» som andrespråk, på samme måte som katalansk er blitt et anerkjent språk i Nord-Spania. Oc-språket ligner mer på katalansk enn på fransk, du ser det på gateskilt, og du kan møte folk som snakker det – og du får vanskeligheter selv om du er god i fransk. På lokal-tv i området er det egne progammer på langue d’oc.

Gigantisk bro

Reiser du til området med bil, kan du velge mellom den tradisjonelle motorveien Route du soleil, Sol-veien, gjennom Rhone-dalen, eller den splitter nye motorveien gjennom Massif Central, den som blant annet går over den gigantiske og allerede berømte nye broen ved Millau.

Du kan også komme dit med tog, TGV fra Paris, eller du kan fly til Montpellier der Norwegian nå har innledet flyvninger.

Leilighet på stranden

På Languedoc-kysten kan man leie en leilighet for familien nærmest nede på stranden. Det er selvsagt det ideelle, å slippe annen transport enn å rusle ned og finne seg en plass.

På de fleste strand-strekninger kan du slå deg ned akkurat hvor du vil med det du måtte bringe med av tepper eller håndkler, siv-madrasser eller avanserte sol-senger.

Utenfor enkelte hotellområder er det slike betal-solsenger som det er over alt i Italia, men stort sett er strendene frie. Det gir i alle fall meg følelsen av å være et sted med litt av det vi kaller allemannsrett i behold. Det er ikke noen som eier stranda, du kan innta den med hele din familie. Og det er mulig, selv midt i juli, å finne steder med god plass. Plague Narbonne for eksempel, her kan du gå en time bortover stranda, eller du kan kjøre hvis ikke du er redd for å sette deg fast, så finner du nok et sted med minst ti meter til naboen.

Lett å finne p-plass

Den lange moloen, eller etang’en som det heter, mellom Sète og Cap d’Agde er et annet fritt område. Her går veien 20 meter fra stranda, og det er enorme parkeringsområder slik at en som regel finner et sted å kvitte seg med bilen i dette ellers så bil-overfylte landet.

Man kan velge å bo litt innover på land. Det er billigere, men man er mer avhengig av å ha bil på stedet, enten man nå leier eller har sin egen med. Det koster forresten jevnt over mindre med ferieleiligheter Languedoc-kysten enn på den norske Sørlandskysten om sommeren.

Fascinerende Montpellier

Det er fullt mulig å tilbringe en hel ferieuke på stranda. Men de fleste vil ønske å gjøre andre ting, og da er det bare å forsyne seg: Byene Nimes, Montpellier, Sète, Agde, Beziers, Narbonne er verd en dagstur eller tre. Etter min vurdering er Montpellier én av Europas vakreste byer, beliggende på en høyde som den er, og med en fascinerende blanding av arkitektur fra gotikken (katedralen), 17- og 1800-tall, og modernisme helt opp til våre dager i dristige prosjekter. Den er dessuten en ungdomsby med universitet og en bevisst holdning til ungdomskultur. Prøv bare en kveld på Place de la Comedie, og du skjønner hva jeg mener. Maken til street-dance skal du lete lenge etter.

Drar man litt innover i landet, er Europas best bevarte festningsby Carcassonne et eventyr både for voksne og barn. Det samme er den merkverdige festningsbyen Aigues-Mortes i nærheten av Montpellier.

Plutselig i Provence

Tar man en utflukt østover, er man plutselig i Provence, med de historiske byene Arles og Avignon, sistnevnte med det berømte Pavepalasset fra middelalderens tid da man hadde to paver i verden som gjensidig dømte hverandre til helvedes straff og pine. I Nimes og Arles spilles det sommeropera i de romerske arenaene, i Montpellier spilles det opera innendørs i den fantastiske Berlioz-operaen som ble reist for få år siden da byen var europeisk kulturby.

I Beziers og Nimes er det tyrefekting i august. Beziers og Narbonne er 2000 år gamle byer med spennende og broket historie. Agde er grunnlagt av fønikierne for 2500 år siden. De har hver sin katedral, reist etter de store masakrene mot de såkalte katharene på 1200-tallet. Katedralene er åpenbart bygd for å understreke kirkens makt, noe de gjør den dag i dag.

Roligere og billigere

Fremfor alt er Languedoc-kysten et mye roligere og langt mer folkelig feriested enn Rivieraen. Og det er billigere. Men tro nå ikke at det er folketomt. Det opplever du ingen steder på den franske Middelhavskysten. En lørdag eller søndag kan det være komplett umulig å finne parkeringsplass til bilen, både i strandområdene og i byene. Da er det bare å gjøre som franskmennene, sette den på et fortau eller midt i rabatten ett eller annet sted, og håpe det beste.

Bortsett fra i Cap d’Agde og La grande Motte da, byene som ble grunnlagt da utbyggingen av turismen skjøt fart omkring 1970. De er utrolig ulike. La grande Motte er moderne og dristig arkitektur med høyhus à la pyramider. Cap d’Agde er holdt i tradisjonell byggestil og fremstår som intim og vennlig. Felles for disse stedene er at trafikken er helt usedvanlig velregulert, og det er satt av enorme områder til parkering. Ikke minst derfor nøler jeg ikke med å anbefale disse som base for oppdagelsesferder i Languedoc.