Disse tre myndige herrene utgjorde åndelig tyngdepunkt av guidene i Nidarosdomen for 40 år siden. I anledning den forestående turistsesongen intervjuet Adresseavisen guidene under den litt spørrende tittelen «Kirke eller museum?». Problemstillingen ble diskutert med de kappekledde mennene, som fra venstre var Kjell Arild Pollestad, Håkon Andersen og Dag Holter. De forsikret at man fra kirkens side var: «svært godt rustet til å møte turistflommen».

Omviserne fortalte at de syntes å merke en «økning i tallet på tysktalende turister i forhold til tallet på de engelsktalende». Pollestad og Andersen garanterte for den faglige standarden på guidene i Nidarosdomen i 75-sesongen.

På spørsmål om inngangspenger og salg av souvernirer kunne føre til at kirken ble betraktet «utelukkende som et museum», ga Pollestad og Andersen uttrykk for forståelse for problemstillingen: «Domkirken er vår nasjonalhelligdom og et enestående byggverk, så vi legger meget stor vekt på at turistene får vite det de har krav på om kirkebyggets historie og det de ser i kirken. Samtidig forsøker vi formidle en opplevelse av kirken utover de tørre fakta», sa omviserne og understreket betydningen av: «Den daglige musikkandakt med orgelmusikk, skriftlesning og bønn på 4–5 språk».

Pollestad hadde åpenbart mer sans for musikkandakt og orgelmusikk i Nidarosdomen enn LP-platen som Trondheim kommune ved kulturutvalget gav ut året før, kalt «Musikk i Nidarosdomen». Platen var som tittelen antydet innspilt i kirken, og bød på musikk fra den gamle Olsok-feiringen, samt komposisjoner av bl.a. Ludvig Nielsen og Johan Svendsen. Medvirkende på platen var Nidaros Domkor med Ludvig Nielsen som dirigent og Bjørn Kåre Moe ved orgelet, samt Trondheim Kammerorkester dirigert av Finn Audun Oftedal, med Arve Tellefsen som solist.

I et leserinnlegg i Adresseavisen tok en da 25 år gammel Pollestad, lenge før han ble kjent som pater i Den katolske kirke og forfatter, et kraftig oppgjør med LP-utgivelsen. Som retoriker låt han alt durkdreven: «Musikalsk sett er det en god plate – byen behøver såvisst ikke skamme seg over sine musikere. Spørsmålet er bare hvorfor i allverden man kaller den «Musikk i Nidarosdomen». Hva har Johan Svendsens romanse der å gjøre. Hva har kammermusikk overhode der å gjøre?».

Pollestad mente det måtte ha vært «smarte markedsførere» på ferde, i ren salgsøyemed. Musikken kunne vært spilt inn i «hvilket som helst konsertlokale», skrev han og hevdet den ikke ble «mere sakral av å være blitt innspilt i Nidarosdomen». Han hevdet platen var en del av en alminnelig tendens til «å gjøre kirkene til kulturhus».

Etter å ha oppfordret Trondheim Kammerorkester til å gi ut plater på egen hånd og ikke bruke Nidarosdomen som alibi, avsluttet Pollestad sitt innlegg med å vise til «den hellige skrift». Han trakk fram følgende historie, hvor: «Herren en gang jaget kremmere ut av tempelet med en lærrem. Vi burde betenke dette skriftsted, og ikke gjøre våre kirker til museer og konsertlokaler». Bildet, som riktig nok er tatt noen måneder senere, etterlater ingen tvil om at Pollestad mente alvor.