May-Britt har lenge hatt kjolen klar og Edvard har akseptert at han må gå med sløyfe.
Å ta imot akademiske priser er rutine for forskerparet på Væretrøa i Trondheim. De har ikke tall på hvor mange de har, men kommer definitivt ikke til å glemme den som kong Carl Gustaf vil gi dem og John O'Keefe. Nobelprisen er den største æren en forsker kan oppnå.
Hvordan oppleves det å være vitenskapens rocke-stjerner?
Edvard Moser: – Vi får veldig mye mer oppmerksomhet om oss og forskningen vår enn før. Når vi går i gatene i Trondheim nå så er det alltid noen som vil ta en selfie med oss. Det har vi ikke opplevd før.
May-Britt Moser: – Det er bare morsomt. Folk deler med oss en genuin glede over at hele Norge har fått en nobelpris. Det er helt fantastisk. Og spesielt for oss trøndere, da, sier hun på sunnmørsdialekt. Hun sier det ikke bare for å tekkes trøndere, hun er faktisk halvt trønder. Moren var fra Stjørdal.
Mor til en nobelprisvinner forteller om sønnens oppvekst
Er dere forberedt på å gå rød løper resten av karrieren?
Edvard: – Vi kunne reist rundt og holdt foredrag hele tiden. Invitasjonene kunne fylt opp kalenderen, og vel så det, i år fremover. Så vi må si nei de fleste gangene faktisk, for å drive forskning. For det er vel det både Nobelkomiteen og alle andre vil, at vi skal bruke enda noen år på å finne ut av stedsansen.
Hva har vært den rareste forespørselen så langt?
Edvard: – Alle autografene. Folk sender digre bilder av May-Britt og meg og vil at vi skal sette på autografene våre på og sende de tilbake, forteller en leende Edvard.
Blant tusenvis av mailer og tekstmeldinger, ligger en invitasjon fra en tysk grevinne som ber det norske paret hjem fordi «nobelprisvinnere pleier å besøke henne».
Nobelprisvinnere spørres til råds om alt mulig. I hvilken grad vil dere bruke tid på sånt?
Edvard: – Jeg kan gi råd – hvis det er noe jeg har peiling på.
May-Britt: – Jeg har funnet ut at jeg som kvinne har en viktig rolle som rollemodell. Det tok tid før det gikk opp for meg. Når jeg reiser rundt til MIT og Berkeley og sånne plasser, tar jeg meg tid til å møte kvinner og svare på hvordan det er å være kvinne å stå oppi dette. Hvordan det er å ha barn i min situasjon, og hva de kan gjøre. Men jeg understreker alltid at man må gjøre det man brenner for. Jeg var heldig og fikk det. Sånne ting kan jeg gi råd om, også med en nobelpris.
Hva skal prispengene gå til?
Edvard: – Mange spør, men det har vi faktisk ikke bestemt i det hele tatt.
May-Britt: – Prisen kom som julekvelden på kjerringa.
Vil Nobelprisen akselerere eller sinke forskningen deres?
May-Britt: – Forskning foregår på flere nivå på våre sentre. Fra å være bare oss to, er vi blitt hundre. På en måte må vi lede et forskningsprogram. Vi er veldig interessert i å bygge opp et miljø som skal ha «voksne folk», ikke bare doktorgradskandidater og post.doc'.er. Sentrene må ha vel ansette professorer. Håpet er at vi gjennom nobelprisen kan tiltrekke oss hotshotene, slik at vi kan bygge opp et veldig spennende miljø.
Edvard: – Det som er viktig for oss er å bygge opp andre forskningsgrupper som også er i toppen internasjonalt. At det er mange nok til at det vil fungere som en magnet i lang, lang tid fremover.
Hva håper dere at senteret skal utrette?
Edvard: –Først og fremst å finne ut mer om stedsansen og hvordan den virker. Vi har bare begynt å skrape i overflaten. Så er det også at vi ønsker å gå i bredden og forstå mer hvordan hjernen arbeider mer generelt. Da gjelder det å rekruttere grupper som holder på med helt andre systemer og andre fenomener enn hukommelse og stedsans.
Hva har vi skjønt om høyere hjernefunksjoner om 25 år?
Edvard: – Skal vi fremskrive ut fra det som har skjedd, så tror jeg vi har skjønt ganske masse. Hvis vi sammenligner med hva vi visste om høyere hjernefunksjoner for 30 år siden, kunne vi ikke drømt om alle fremskrittene. De siste årene er det ikke bare stedsans og hukommelse det handler om. Dette er ganske enkle funksjoner. Nå begynner man å finne grunnlaget for planlegging og tenkning.
I hvilken grad kan forskningen deres kaste lys over hjernesykdommer som alzheimers, MS og parkinson?
May-Britt: – Før gikk det an å reparere biler, hvis man hadde peiling på bil. Litt sånn er det med hjernen også. Dess mer kunnskap vi har om hjernen, dess mer kan vi gå inn og reparere.
Edvard: – Området vi arbeider med er det første som blir rammet i Alzheimers sykdom. At man ikke finner frem og hukommelsen svekkes, er av de første symptomene. Sannsynligvis betyr det at hvis man fortsetter med å studere disse cellene, kan man finne ut hva som går galt og kanskje få stoppet sykdomsutviklingen tidlig nok. Alzheimer er bare et eksempel. Klarer man å finne ut hvordan hjernen virker generelt, så vil det ha betydning for alle slags nevrologiske og psykiatriske sykdommer.