Skjult bak masker og ymse kostymer fra ulike verdensdeler og forskjellige religioner, og fra dypet av de nordsvenske skoger fremfører det musikalske kollektivet Goat sin hemningløse mikstur av rock, blues og afrikanske rytmer. Det er en heidundrende rytmefest, svøpt inn i et batikk-budsjett verden knapt har sett siden 70-tallet.
Goats debutalbum «World Music» fikk stor internasjonal oppmerksomhet. Denne sommeren har de kunnet velge og vrake mellom prestisjeoppdrag, de har vært på USA-turne, og spilt på Glastonbury bare for å nevne noe.
Tilbakemeldingene har vært overveiende positive, ja til dels ekstatiske - til tross for at Goat live ikke er så nyansert som fjorårets fine album.
På konsert peiser de på. Det er etnisk rytmefest ispedd dronende elektrisitet og lett hysterisk kvinnesang. Det er helt fantastisk og dypt irriterende, gjerne samtidig. Litt Talking Heads, litt Osibisa - for å ta 70-tallsreferansene.
Medlemmene står knapt i ro et sekund, og ihvertfall ikke de to vokalistene, og scenen bades konstant i fargesprakende lysshow. Det er morsomt og dansbart, men dosene kan lett bli for drøye.
For terningvurderingen av denne konserten svingte det gjennom hele konserten, mellom tre og fem. Det var så moro og så irriterende. Å lande på firer på terningen var utenkelig. Goat er milesvis fra A4.
En sterkt dominerende gitarist med begrenset repertoar dro ned, den hemningløse selvtillitten og originaliteten opp. Da de roet ned og spilte en luftig ballade som nest siste låt og sto for en hypnotisk dronende avslutning, var status satt for undertegnedes del.
Men jeg tipper Goat blir et heftig diskusjonstema når de spiller på Pstereo neste lørdag.