Det er irriterende. Spesielt hvis du er en av dem som stadig sliter med dårlig søvn. Og dem finnes det visstnok flust av. Eksperter hevder at det er mellom ti og 15 prosent som har store søvnproblemer i Norge. Når folk snakker om at de sliter med å sove, aner jeg virkelig ikke hva de snakker om. Noen ligger og vrir seg, eller teller sauer som spretter over gjerder, og noen må sågar ty til hypnose, bølgeskvulp på øret og sovetabletter. Det er uforståelig for meg.
Jeg har full medlidenhet. Bevares vel. Det er ikke det. Søvnproblemer høres ut som noe skikkelig herk. Men jeg har ingen erfaring med det og kan kun forholde meg til søvnproblemer på et hypotetisk nivå. Det virker skikkelig ille.
Men å ha et så godt sovehjerte som jeg, kan også være problematisk, tro det eller ei. Som mange andre liker jeg å lese rett før jeg skal sove. Mitt problem er at jeg sovner med boka liggende over ansiktet. Samboeren la ned forbud mot tunge bøker da han fant meg sovende med bekymringsfull tung pust og en illustrert praktutgave av «Ringenes herre» over hele ansiktet. Han ga meg en Kindle i bursdagsgave, trolig som et forsøk på å redde meg fra en kjedelig kvelningsulykke i egen seng.
Jeg er spesielt fan av å sove på noe som beveger seg: tog, bil, fly, buss. Stakkars pappa, hvor ofte har han ikke stått og ventet på sin eneste datter på togstasjonen på Sparbu, bare for å oppleve at hun aldri kommer ut av toget. For deretter å få en telefon fra en beklagende datter som ber ydmykt om å bli hentet på Steinkjer i stedet.
Da Adresseavisen hadde lokaler på Heimdal hadde jeg jevnlige power naps på vei til og fra arbeid. Det var perfekt, og jeg våknet alltid like før jeg skulle gå av. Det ble en innarbeidet vane. Nå som vi har kommet til «bæste tomta i by’n» er det ikke like enkelt. En busstur fra Solsiden til Ila tar vanligvis 15 minutter. Men dersom du våkner og bussen står utenfor St. Olavs Hospital på Øya, blir turen vesentlig lengre. Kanskje underbevisstheten febrilsk forsøker å fortelle meg at det er på tide å bli utredet for mild narkolepsi?
Jeg har sovnet på jobb, på restaurant, på kafé, i parken, på stranda og på konsert – med Madrugada – stående. Bare så synd at jeg sto øverst i en trapp på Samfundet i Trondheim. Bråvåknet da jeg landet i fanget på noen stakkars konsertgjengere som lurte fælt på hvor beruset jeg var. Å ha så lett for å sove, er ikke ... zzzzzzz
