I helgen holder kulturlivet i Trondheim seg våken med kultur hele natten. Etter et forsøk i 2005, kom Kulturnatt Trondheim på programmet i fjor og ser ut til å bli en tradisjon. Helt nytt er dette likevel ikke i byen. Allerede i 1990 åpnet Trondhjems Kunstforening sin høstmønstring ved midnatt og holdt det gående langt ut i de små timer.

Det sto ikke særlig bra til i den 145 år gamle kunstforeningen. Etter utbyggingen av foreningens atrium mot sør i 1987, skrantet økonomien, og det var store problemer med å betjene byggelånet. Kunstforeningens nye intendant, Svein Thorud, hadde tenkt å markere høståpningen – og krisen – med nødraketter, men regnet med det var fånyttes å sende søknad til kommunen. Rådhuset var ikke kjent for den store velviljen til finkulturen borte i Bispegata.

Nå var ikke Kunstforeningen riktignok lenger den samme borgerlige høyborg. Unge kunstnere i byen ville gjøre den tradisjonsrike institusjonen til sin, blant annet ved å stryke den gamle medlemsutstillingen, Juleutstillingen, av programmet og i stedet innføre en juryert utstilling med høyt profesjonelt nivå. De unge hadde kommet i posisjon og dominerte helt Kunstforeningens kunstneriske komité, der medlemmene var Espen Gangvik, Håkon Gullvåg og Kurt Edvin Hansen. De samme tre fungerte som jury for utstillingen og kunne melde om «stor grad av intern enighet i utvelgelsen».

I tillegg til det som var kommet inn til juryering høsten 1991, var det i tillegg gått ut invitasjoner til kjente trønderske kunstner bosatt utenfor Trondheim, blant dem Jens Johannessen, Harald Krogstad, Jakob Weidemann og Nils Aas. De to siste hadde stått på plakaten da de nye salene åpnet i februar 1987, med Weidemann i den flotte overlyssalen.

Høstmørket hadde senket seg over Trondhjems Kunstforening allerede før det gikk mot midnatt og åpning av den nye utstillingen. Foreningen var begjært konkurs, og 14. januar skulle den store og prektige galleribygningen i Bispegata 7b gå på tvangsauksjon. Slik var situasjonen i november da intendant og kunstnerisk komité presenterte utstillingen og de dystre utsiktene i et møte med Adresseavisen. Den alvorlige økonomiske situasjonen ble illustrert med et av de mest dramatiske kunstverkene i samlingen, Karl Uchermanns maleri «Ulv og elg» fra 1893.

Hvem ulvene var i den overførte betydning, kunne diskuteres. Men elgen var utvilsomt Trondhjems Kunstforening, selv om foreningen ikke var helt død. Fallitten ble også unngått, men snart begynte diskusjonen om endringer i organiseringen av foreningen og det offentlige engasjement i byens kunstliv. For Kunstforeningen ble det ikke mindre grunn til å rope «ulv, ulv!» i de neste årene, i prosessen mot etablering av Trondheim Kunstmuseum, som gapte over både galleribygning og kunstsamling, mens foreningen, noe skadebitt, kjempet seg til et videre liv i den gamle bispeboligen litt lenger vest i gata.