I det renoverte museet er detaljene på plass. Det finnes ikke lenger irriterende småskurr som stjeler fokus fra det man er der for å se. Rammene er tilrettelagt for kunsten, og helhetsopplevelsen i et museumsbesøk er endelig prioritert. Utstillingen «SAMMEN» får glitre som den fortjener, med sin nerve av oppriktighet.

Ironi og overfladiskhet er ekskluderende faktorer i ethvert samspill der mennesker ikke har nøyaktig samme forståelsesbakgrunn. Derfor tror jeg at de fleste som jobber med kunst og andre kulturelle ytringer etter en katastrofe som 22.07.11 heller baserer seg på oppriktighet og klarhet. Det vil ikke si at kulturen mangler motstand, tvert om er det stemning for diskusjon. «SAMMEN» er en «helt riktig» utstilling for kunstmuseet i sommer: multinasjonal, spørrende og gjennomgående ærlig. Den er propaganda for det gode, som direktør Kyander skriver i katalogen.

Selv om utstillingen er slik kulturelt og politisk korrekt, er den ikke forutsigbar. De håndplukkede kunstnerne utgjør et polyfont kor, og sammenhengene mellom verkene er utydelige; i blant virker de rent tilfeldige. Mens noen er poetisk materialbetinget, som Ernesto Netos og Henrietta Lehtonens bidrag, er andre dokumentariske og svært virkelighetsnære, som Nikolaj Bendix Skyum Larsens videoinstallasjon. At de i det hele tatt befinner seg i samme utstilling, er både besynderlig og befriende. Så er jo også tittelen «SAMMEN» advokat for et mangfold.

Netos hengende nett med bønner og frø er fantastisk sensuelle, og på en solrik dag oppstår et nærmest esoterisk skyggespill i denne lyssjakten av et galleri. Utenfor de store vinduene brisker Vestfronten seg, og dens vertikaler snakker åpenbart med bønnenettene; rosevinduets dråpeformer likeså.

Til tross for denne taktile magien, er det de konfronterende videoverkene som gjør dypest inntrykk. Adrian Pacis «Turn On» skildrer en slags stum markering, der en gruppe menn, hvis ansikter uttrykker alvor, sorg eller resignasjon, tenner lyspærer ved hjelp av durende dieselgeneratorer. Sårheten i det levende gruppebildet er monumental; mennene deler noe uuttalt. I Nina Fischer og Maroan el Sanis video «Spirits Closing Their Eyes» er det også de stumme minuttene, der blikkene sier alt og ingenting, som er spenningsbyggende. Empati forlanges, og utløses i bøttevis.

Kraftigst slått i bakken blir jeg imidlertid av Skyum Larsens «Promised Land». Videoessayet gir et virkelig unikt innblikk i tanker og drømmer hos mennesker på flukt. Det urokkelige ønsket om å ha det godt er så universelt, men så selvfølgelig hos oss som allerede er fornøyd i hus og arbeid. Min egen reaksjon til «Promised Land» er umiddelbar og naiv, løsningsorientert, men fortvilt: hva kan jeg gjøre? Hele utstillingen setter i gang slike basale refleksjonsprosesser, i tillegg til å på høyt plan stimulere kunstnerisk.