Onsdag døde den store maleren, 85 år gammel, etter lengre tids sykdom. Med det har norsk kunstliv mistet et av sine mest markante navn, en institusjon i norsk kulturliv gjennom flere tiår.
Hun tilhørte den store, talentfulle trønderske generasjonen som plutselig sto frem som en viktig del av det norske kunstnermiljøet i årene etter 2. verdenskrig. Inger Sitter var den mest bråmodne av dem alle, med sin utstillingsdebut allerede som 13-åring på sommerutstillingen i Trondhjems Kunstforening i 1942. Da hadde hun alt gjort sitt kunstnervalg og fulgte rakt og bevisst den kursen hun hadde staket ut.
Fra den tidlige undervisningen med Ola Teien og H. K. Stabell i hjembyen fortsatte hun ved Statens Kunstakademi under Per Krohg, Axel Revold og Jean Heiberg, ennå bare 16-17 år gammel. Da familien, bestemt av farens yrke som skipskaptein, flyttet til Antwerpen i 1947, gikk hun videre med sin kunstutdannelse der, kombinert med opphold i Paris, der hun studerte med den franske fargemester André Lhote.
Da hun etter hvert vendte tilbake til Norge og slo seg ned i Oslo, var hun allerede en europeer i utdannelse og vesen. Dette preget henne som kunstner og bidro til at hun snart sto frem med et uttrykk som ikke like lett ble akseptert i det nokså konservative norske miljøet.
Etter 1954 laget Inger Sitter konsekvent abstrakte bilder og dannet sammen med andre moderne orienterte kunstnere gruppen Terningen, med bl.a. Odd Tandberg, Finn Christensen, Carl Nesjar, Gunnar S. Gundersen og Halvdan Ljøsne. I de siste årene av 1950-tallet stilte de ut sporadisk sammen og banet vei for en bredere aksept for nonfigurativ kunst i Norge. Mens Gundersen og Ljøsne fortsatte i dette sporet ved arkitektavdelingen i Trondheim, søkte Inger Sitter i stadig større grad ut, særlig til Frankrike hvor hun bodde i lange perioder til godt inn i 1990-årene.
Sammen med ektemannen Carl Nesjar knyttet hun kontakt med Pablo Picasso, et samarbeid som også kom til uttrykk i Norge gjennom skulpturer og ikke minst det store utsmykningsoppdraget i Regjeringskvartalet som ble spesialbestilt av kvartalets arkitekt, trondhjemmeren Erling Viksjø. De siste årene kjempet Inger Sitter på sin stille, men likevel tydelig måte en kamp for å bevare bygningene med sin særegne integrerte kunst, sandblåste figurer og mønstre i betongen.
Samtidig arbeidet Inger Sitter med en annen sak som var viktig for henne. Hun hadde gitt en stor del av sin egen kunst, særlig grafikk, men også mange malerier til Trondheim Kunstmuseums for at disse skulle sette sitt preg på museets nye galleri i Gråmølna, sammen med Håkon Blekens kunstgave. Dessverre ble ikke Inger Sitters gave forvaltet i tråd med hennes egen forventning, og det er dermed usikkert om kunsten hennes vil bli like sterkt knyttet til hjembyen som den i fremtiden burde ha vært. I de senere årene følte Inger Sitter tydelig at hun hadde sine røtter her.
Kraftfullt og myndig hevdet Inger Sitter sin plass gjennom sin kunst og med sin stemme, som hun helt fra unge år hevet for å fremme saker og synspunkter i kunstnernes organisasjoner og ellers i det offentlige liv.
Ruvende som bautaer står mange av hennes malerier igjen, med motiver der naturens former og formater, som svaberg og fjell, er konsentrert i nonfigurative komposisjoner i en fargetone stemt etter lysets stemninger og landskapets egenart.