Øyenvitnet Robin Dale Oen har overfor Aftenbladet beskrevet hvordan han opplevde at politiet håndterte Ida etter at barnevernsjenta hadde satt fyr på institusjonen hun bodde på. Dale Oen, som er offiser i yrkeslivet og ungdomsarbeider på fritiden, havnet midt oppe i dramaet om kvelden 4. juni 2014. Han var sammen med Ida både da hun ble pågrepet på Øygarden og senere da hun ble fraktet til institusjonen Klokkarlia i Bergen.

Les første kaptittel om Ida her

Dale Oen hevder at tjenestemenn siktet på ham og Ida med håndvåpen i forbindelse med pågripelsen. Han reagerer også på at politiet senere på natten brukte pepperspray på den 15 år gamle jenta, og hevder at han så Ida med håndjern og en blå plastbøtte over hodet.

Aftenbladet har forelagt ledelsen i Vest politidistrikt opplysningene fra Dale Oen. I en mail fra Kari Marie Kjellstad, fungerende driftsenhetsleder for Felles Operativ Enhet i Hordaland, tilbakeviser politiet at våpen var fremme under pågripelsen. De tilbakeviser også at en blå bøtte ble satt over 15-åringens hode.

Dette er eposten Kjellstad sendte Aftenbladet 13. januar i år:

«Jeg har lest beskrivelsen av hendelsene slik Robin Dale Oen har opplevd det, og jeg er ikke uberørt av det. Jeg har gått i dybden på saken og lest dokumentene samt dommen, og jeg har snakket med en del av de involverte tjenestemennene.

Det er på det rene at hendelsen som foranlediget politiets aksjon, var så alvorlig at politiet så seg nødt til å bevæpne seg. Kniv er et dødelig våpen og blir håndtert deretter. Politiet sitt formål med å gripe inn er å unngå at noen blir skadet, de har derfor trent på forskjellige slike scenarier og hvordan de best kan redusere risiko for skade.

Den første pågripelsen:

Tjenestemennene som var involvert i denne episoden kom fra ulike politistasjoner og  lensmannskontor og ingen av dem hadde full oversikt over alle som var tilstede, men jeg har snakket med alle som var oppført som tilstede i vår logg. Ingen av dem jeg har snakket med sier at de selv har trukket våpen, og ingen av dem har sett at andre har gjort det. Det er ikke skrevet rapport om at våpen er truet med og det er ikke ført i loggen vår. Jeg legger derfor til grunn at her er det en feiloppfatning av at våpen var trukket. For øvrig ser jeg helt klart at dette er en svært dramatisk situasjon. Politiet har pistol på hoften, de har skjold og det er politihund tilstede. Hunden hadde gått søk etter Ida og bjeffet ved funn, selv om hunden var litt i bakgrunnen.

Det som er et paradoks er at politiet selv mener pågripelsen var udramatisk fordi jenten ble med frivillig til slutt, men de ser at det kan se helt annerledes ut fra publikum sin side. De ser også at Dale Oen og Ida helt klart kan ha har følt seg presset og omringet av politiet.

Dette skal vi lære av. Vi skal ta inn over oss hvordan vår fremtreden oppfattes av publikum og forstå deres reaksjon på det. Vi ser også at et læringspunkt er å ta seg tid til å forklare hvorfor man har gjort det man gjorde. Det er viktig å huske at politiet vurderte ut fra farlighet, og Ida var på dette tidspunktet ansett som uberegnelig og farlig.

Den neste pågripelsen:

En politipatrulje skulle overta vakthold på Ida på Klokkarli. Da patruljen ankom stedet så de at hun gikk fritt rundt utenfor institusjonen og det var mange folk der. Ingen hadde kontroll på henne. Den ene tjenestemannen gikk derfor ned til Ida der hun var og pratet med henne og fortalte hvem de var og ba henne bli med inn. Ida gikk mot institusjonen og opp på trappen.

Der trakk hun en kniv som hun truet med. Politiet var på dette tidspunktet ikke bevæpnet med annet enn pepperspray og de hadde skjold i bilen. De prøvde å snakke med Ida for å få henne til å slippe kniven uten å lykkes med det. Politiets vurdering på dette tidspunktet var at det var viktig å få kontroll på henne så fort som mulig, fordi hun kunne være en fare for alle som var der. De valgte derfor å bruke pepperspray og hun ble tilslutt pågrepet og påsatt håndjern. Hun ble tatt med inn i majebilen, hvor hun gikk selv og det ble hentet en bøtte med vann slik at hun kunne skylle øynene for pepper, men det ønsket hun ikke. Politiet måtte så ta henne i hver sin arm og nærmest slepe henne fra majen og inn på institusjonen, da hun ikke ville gå selv. Ifølge politiet er det feil at hun hadde en bøtte over hodet. Det kan tilføyes at dette er den eneste gangen denne tjenestemannen har vært nødt til å bruke pepperspray i sin politikarriere, han gjorde det fordi han anså situasjonen som så farlig.

De samme tjenestemennene fortsatte vaktholdet etter hendelsen og snakket med personalet på institusjonen om det som hadde skjedd. Dale Oen var da gått, slik at de fikk ikke snakket med ham.

Generelt så vil jeg si at slike tilbakemeldinger som vi her har fått er svært viktig for politiets utførelse av tjenesten. Jeg forstår Dale Oen sin subjektive opplevelse av maktbruk. Politiet foretar så mange pågripelser, at vi får et "normalt" forhold til dramatiske hendelser. Vi tror også at publikum forstår hvorfor vi handler som vi gjør. Slike tilbakemeldinger som dette gir oss en vekker på hvordan vi oppfattes og det trenger vi. Vi skal derfor ta dette med oss som læring og vi vil se på om vi også kan bruke andre tilnærmingsmåter, gjennom for eksempel å være bevisst på å bruke dialog i større grad. Vi ser også at vi kan være mye flinkere til å forklare i ettertid hvorfor vi gjør som vi gjør. Samtidig så er det tjenestemennene på stedet som må ta farlighetsvurderingen der og da og iverksette det de anser som nødvendige tiltak ut fra det. Da må det være et visst slingringsmonn for at ikke alle avgjørelsene er like, men vi i politiet har et ansvar for at vi diskuterer dette og at vi lærer av det.»