Frimurerlogen er fylt med mennesker når Det norske kammerorkester gjester byen denne søndagskvelden. At stjernefiolinist Elise Båtnes leder orkesteret har nok også sitt å si for oppmøtet. Bildet kompletteres av forfatter Erik Fosnes Hansen, som fra sin stol ved siden av scenen geleider publikum gjennom programmet med anekdoter og tekstopplesning. Dette er et program, rent musikalsk sett, skapt for fulle konsertsaler: Mendelssohns fjerde symfoni og Tsjajkovskijs strykesekstett «Souvenir de Florence», og med en serenade av Hugo Wolf plassert som mellomledd før pause.

Rammen er altså Italia. Il Viaggio – reisen – er konserten kalt. Verkene har det til felles at de er komponert av ikke-italienere fra midten til slutten på 1800-tallet, og Fosnes Hansen har åpenbart gravd både i arkivet og i hukommelsen for å ikle musikken en passe drømmende, passe lystbetont stemning. Og lystbetont blir det nesten selvfølgelig med Båtnes, hvis nærvær foran orkesteret er akkurat så intenst og samtidig så lett kommuniserende.

Under symfonien er det som om Båtnes har utstyrt orkesteret med en volumkontroll. Den listende andresatsen er så myk, men samtidig så kontrollert at man ikke kan annet enn å nikke anerkjennende. Og det er ikke uten grunn at publikum formelig raser ut i umiddelbar applaus etter strykesekstettens avsluttende allegro. At spillegleden – og lyttegleden i Fosnes Hansens tilfelle, på pidestall – er så påfallende, er heller ikke noe aber.

Men som med alle konsertprogram, handler det om å favne om en helhet, å teste arrangementets sømstyrke. Og det som på papiret kan se ut som et nokså konservativt verksutvalg, med unntak av Wolfs innpass, oppleves også ganske så konserverende i budskap: Her er bildet av Italia uforandret. Programmet forteller om den unge Mendelssohn, som overrumplet av lykke møter Italia som 21-åring. Diktene fremholder Italia som stedet der man kan «elske, drikke vin og skrike». Selv når døden lokker før Wolfs serenade, med Nils Collett Vogts ord, er det med en poetisk distanse, slik at selv det urovekkende blir fortryllende. Dette er det eksotiske og vidunderlige Italia. Her representerer fortidens reisendes møte med Italias nåtid.

Il Viaggio er med andre ord ikke reisen til et Italia der Berlusconis biografi «My Way» for tiden ligger på bestselgerlistene, landet som er tynget av gjeld, og der arbeidsledighet og dårlig integrering representerer uoverskuelige sosiale problem. Dette handler ikke om dem som for tiden reiser nordover til Italia av helt andre grunner enn for å søke dannelse. All den tid alle kunstopplevelser har et opplevelsestidspunkt, matet eller martret av informasjon om den nåværende tilstand, balanserer dette arrangementet for undertegnede derfor hårfint på grensen. Det foregår for mye grusomt langs Italias bredder til at jeg klarer å drømme meg bort.

For all del – kunsten trenger ikke beskyldes for eskapisme av den grunn. Den kan da virke legende. Dette er flott spill, flotte omgivelser, flotte verk. Men hele tiden med et stikk i pannen, en selvpåminnelse. Mon om det ikke var et lag til i Fosnes Hansens inklusjon av André Bjerkes dikt om å være bakfull? Nei, forresten, jeg tror ikke det. Over scenen i Frimurerlogens konsertsal henger to store banner med samme forgylte påskrift: «Tidløs i tiden».