Livet er grått i den vesle byen Güllen. Men befolkningen holder sammen, synger i kor og klamrer seg fast i perrongen når hurtigtogene dundrer forbi. Det er lenge siden togene stoppet i byen, lenge siden Goethe overnattet, lenge siden Brahms skrev en av sine strykekonserter der.

Men kanskje kan lykken igjen snu. En av verdens rikeste kvinner, Claire Zachanassian (Marianne Meløy), er ventet til byen hun vokste opp i.

Hun har ganske riktig noe å tilby befolkningen. En hel milliard kroner vil hun skjenke byen, på  betingelse av at de sørger for rettferdighet, det vil si at de dreper Alfred Ill (Arne O. Reitan), ungdomskjæresten som i sin tid sviktet henne så  kapitalt.

Rundt denne enkle intrigen har Dürrenmatt spunnet en ellevill komedie med mange lag. Det er en historie om kjærlighet og svik, soning og erkjennelse.  Alfreds Ills gradvise erkjennelse av hva han gjorde mot Claire den gangen er et poetisk innslag i en oppsetning som ellers domineres av absurditeter og groteske overdrivelser. Det er også en historie om en fristelse som blir for stor, om at selv de mest grunnfestede idealer er til salgs.

Fascinerende dagsaktuelt er den psykologiske effekten Zachanassians tilbud har for økonomien i  byen. Befolkningen tar opp lån, store heisekraner dominerer bybildet. Ting skjer. Fargene kommer gradvis tilbake, først forsiktig antydet gjennom at stadig flere kjøper seg knallgule sko.

«Besøk av en gammel dame» kan godt også være historien om amerikaniseringen av Europa, om kollektivtankegangen og integriteten som må gi slipp for drømmen om rask suksess og  ytre statussymboler.

Zachanassian har med seg et helt hoff til Güllen. Hennes to kjæledegger Toby og Roby (Kingsford Siayor og Jon Lockert Rohde) står for noen av de mest  burleske innslagene i en sjeldent sprudlende teateroppsetning, som også er en lekegrind for de komiske talentene til Marianne Meløy, Hans Petter Nilsen (i mange biroller), Herbert Nordrum og det nye bekjentskapet Renate Reinsve. Av og til prøver oppsetningen påfor  mye, staben stilles på litt for store utfordringer. Det er ikke alle komiske opptrinn som er så komiske som tiltenkt - men de skal ha for forsøkene, og for alle gangene de lykkes.

Først og fremst er dette  likevel Arne O. Reitans forestilling. Alfred Ill er den tjomslige kjøpmannen som tok en lettvint løsning da ungdomskjæresten ble gravid - og må svare for det når han som godt voksen mann. Reitans Alfred  er den ene rollefiguren i "Besøk av gammel dame" som ikke er en karikatatur, den ene personen i byen som vokser med utfordringen - og  beholder sin verdighet. Den komplisere kjærligheten mellom Claire og Alfred er et annet dynamisk element i stykket som blir utmerket ivaretatt.

Scenografien er vel verdt et eget avsnitt, og er langt på vei alene grunn nok til å oppsøke oppsetningen. Scenen er dominert av en stor skråstilt dreiescene. På bakteppet formidles handlingen gjennom effektiv strektegnet animasjonsfilm. Skuespillerne utnytter scenen i all sin bredde og høyde, og vel så det.  Men like mye som de store effektene er det de mange små detaljene som gjør innpakningen av "Besøk av gammel dame" til en fest i festen.

Blant mye annet er "Besøk av en gammel dame" også en (slags) musikal. Mesteparten av musikken er skrevet av oppsetningens hovedmusiker Asmund Flaten (som denne gang er fullt integrert i stykket). Den er basert på tradisjonell kirke- og arbeidermusikk, fra Landstad til Kurt Weill - men også musikkens europeiske forankring slår sprekker. Sprelske Elvis Presley-avstikkere må påregnes.