Fem amerikanske fyrer med hår, skjegg, klær og utstyr som gjorde at de så ut og låt som det beste amerikanske 70-tallsbandet som har spilt i Trondheim. Uten mobildekning i kjelleren på Royal Garden var det som å ta en tidsreise med saftige gitarvegger, vokalharmonier og sanger for gode og interessante til at Israel Nash Gripka kan avfeies som retrorocker.
Tyngre enn The South og skarpere enn The Black Crowes la de i vei som Neil Young anno cirka 1973–74. Med hår, skjegg, poncho og såre gitartoner låt de innledningsvis så tett opp mot Young & co et sted mellom «Everybody Knows This Is Nowhere» og «On The Beach» at noen av oss tenkte at det hadde vært interessant å høre Young med et ungt, sultent band som dette igjen.
Etter at Gripka fikk lokket publikum nærmere scenen og bandet gravde dypere i materialet enn det flotte nye albumet «Rain Plans», fikk konserten flere dimensjoner enn det nærmeste Trondheim var vært Neil Young. I tillegg til fraseringer som han i sang og toner på noen av de nyeste sangene, har Gripka noe i nærheten av en vinkelsliper av kraft og trøkk i toppen på røsten, til dynamisk effekt på scenen.
To av de beste sangene på den forrige plata, «Baltimore» og «Louisiana» ble servert som amerikansk sørstatsrock av beste merke. Aller best låt han da han slapp seg mest løs, og låt som en sønn av en baptistprest i saftige, sanselige «Rexanimarum». Den avslutter et av årets beste americana-album og løftet en konsert atskillig flere burde fått med seg.