– Jeg føler vi er midt i et kaos, sier Svein Sturla Hungnes.

– Jeg forbauses over meg selv, at jeg hver gang biter på med angst og litt panikkartede beslutninger fordi jeg er redd for ikke å komme i mål, fortsetter han.

Vi er på Steinvikholmen. Det er to dager igjen til premieren på utendørsoperaen «Olav Engelbrektsson». Regissøren sitter på en benk ved sjøen og snakker rolig og velformulert om operainnspurten, om film- og skuespillerkarrieren, og om sitt livsverk, 25 år med «Peer Gynt» på Gålå i Gudbrandsdalen.

Sola skinner, det er knapt vind. Vi ser ingen tegn til kaos, panikk eller angst, verken hos regissøren eller skuespillerne som surrer rundt oss mens de gjør seg klar til prøve. Utendørsopera blir neppe mer idyllisk enn dette, tenker vi – og tar tydeligvis grundig feil.

– Hver gang jeg er ferdig, sier jeg til meg selv: Du visste jo at du landet. Jeg er i den fasen igjen; jeg er urolig, og det går utover nattesøvnen. Det er som ventet, egentlig.

– Men dere kommer i mål?

–Ja, vi kommer i et slags mål. Så får vi se hvilket mål vi havner i. Det er utrolig hva som faller på plass de siste dagene. Det håper jeg skal skje her også.

Betatt av stedet

Fra 1989 og fram til 2013 satte Svein Sturla Hungnes opp «Peer Gynt» i Gålå. De seks første årene med Per Tofte som Peer Gynt, før han selv gikk inn og spilte rollen i 13 år. Etter hvert ble han avløst av Dennis Storhøi. Etter 25 arbeidskrevende sommere tenkte han: Nok sommerjobb. Så kom forespørselen fra Operauka på Stjørdal.

– Jeg dro ut hit for å se hvordan det så ut. Jeg syntes stedet var fantastisk og tenkte at her må man kunne lage fantastiske ting. Med meg er det slik at jeg begynner å danne meg bilder, selv om jeg ikke kjenner storyen så godt. Og når det skjer, er det «go» inne i hodet mitt, sier han.

LES PÅ PLUSS: Kritiserer opera-Trondheim

Han har egentlig ikke gjort mye i Trøndelag før, påstår han, men ramser likevel opp: «Hamlet» og «Kjære Jelena» på Trøndelag Teater. Sistnevnte på det gamle teaterloftet med Gerdi Scheldrup. Han har hatt gjestespill med «Chicago», og flere konsertversjoner av «Peer Gynt» der han både regisserte og spilte selv. Ikke minst har han spilt den onde stemoren i «Snøhvit».

– Jeg satte opp stykket i Olavshallen. Da Mari Bjørgan ble syk måtte jeg steppe inn som stemoren foran en full sal med alle barna mot meg. Det var litt av en opplevelse, humrer han.

Til årets utgave av «Olav Engelbrektsson» har han stokket om på handlingen, flyttet replikker og sangpartier og gått gjennom musikken sammen med komponist Henning Sommerro.

– En bortskjemt gris

– Noen ganger er det små forandringer, andre ganger veldig store. Jeg har fått et handlingsforløp som er klarere og renere, innunder ideen om at det skjer her og ute og i løpet av én natt. Det er et enkelt grep i utgangspunktet, men samtidig mye arbeid for at det skal gå opp musikalsk og i forhold til librettoen, sier regissøren.

– Når man har prøvetid møter man virkeligheten på stedet, og ser at det ikke er alt som går opp. Det er slik det pleier å være.

Egentlig var det tannlege han skulle bli, unge Hungnes. Men så ble han lokket med i en teatergruppe på Heggedal skole. Der ble han bitt av basillen. Han gikk ut av teaterskolen i 1970 og gjorde kometkarriere som ung skuespiller.

Hans sterke fysikk og uvanlige akrobatiske evner, kombinert med det Norsk biografisk leksikon kaller for hans «frapperende» utseende, gjorde ham svært populær.

– Jeg er en bortskjemt gris. Jeg gikk ut i en tid der alle dører var åpne, og hvor studioscenene kom på teatrene. De krevde en spillestil som var veldig nær og naturalistisk. Vi unge gikk rett inn, til stor irritasjon for de som var eldre og egentlig sto for tur. Vi var en litt heldig, bortskjemt og innbilsk generasjon, som trodde vi hadde svarene på alt da vi suste inn der. Vi var nok litt uspiselige, sikkert.

Filmdebuterte med «Voldtekt»

Selv om han foretrakk scenen, spilte han i flere norske filmer. Blant dem seks Wam & Vennerød-filmer. Mest oppmerksomhet fikk han for innsatsen i Anja Breiens «Voldtekt» og for rollen som sønnen i det incestuøse dramaet «Mors hus».

– Det var en periode som var morsom og litt utflippa, egentlig. Jeg jobbet en god del med Anja Breien, og debuterte i «Voldtekt». For meg var det slike filmer man holdt på med i denne tiden. De var en del av en bølge, sier han.

Da han senere deltok på en filminnspilling i Roma, oppdaget han at «Mors hus» gikk som pornofilm på en av kinoene der nede.

– Stakkars mennesker som går inn der, tenkte jeg. På filmfestivalen i Locarno i Sveits viste de filmen på torvet på et gedigent lerret. Det var ikke så hyggelig å få all nakenheten sin brettet ut over torvet der. Men det førte til mange tilbud, for å si det sånn, ler Hungnes.

Etter hvert gikk han lei av å spille; han ville regissere. Men det gikk noen år før han turte å gjøre noe med det.

– Jeg hadde opparbeidet meg en motvilje mot å spille og ville heller lage noe, ikke bare utføre og agere. Etter at jeg bestemte meg for det, var det ingen vei tilbake. Jeg sa nei til alt i en periode, men «Peer Gynt» var for vanskelig å si nei til da jeg ble nødet litt.

Må tvinges ned i turtall

«Peer Gynt»-syklusen er nok det han er mest stolt av. I tillegg til årene på Gålå har han spilt «Peer Gynt» to ganger på Nationaltheatret. Den har vært fremført i Seoul og i New York, og i flere ulike varianter og konsertversjoner. Blant annet en talkshow-variant med tilbakeblikk, en idé han mener Nationaltheatret senere rappa.

– Stykket er bunnløst på en måte. Man finner ting hele tiden, mange måter å gjøre og vinkle det på. Det er så utrolig rikt, så kompakt. Det er et fantastisk verk, men jeg tror nok jeg er litt ferdig med det nå, humrer han.

I 2004 ble han utnevnt til Ridder av 1. klasse av Sankt Olavs Orden for sin innsats for norsk scenekunst. Det var i perioden han var sjef for Oslo Nye Teater, en jobb han forlot i 2009, etter åtte år. De senere årene har han trappet ned noe, men han har ingen planer om å pensjonere seg.

– Nedtrapping for meg vil si å ta noen perioder fri. Jeg har stor arbeidskapasitet og jobber gjerne med to, tre ting samtidig. Da kommer man opp i et turtall som er vanskelig å komme ut av. Man må tvinges, rett og slett. Det handler om å komme seg vekk i en periode slik at man finner igjen hvilepulsen. Jeg begynner å bli flink til det, men det er vanskelig.

– Hva har vært drivkraften din?

– Det har med lyst å gjøre. Lyst, og det at det kommer bilder og ideer. Foreløpig har jeg såpass gode erfaringer med å jobbe at jeg ikke gruer meg til å gå på nye prosjekter. Men jeg registrerer jo at årene går.

Opplevelsen av stedet, historien og musikken er de viktigste grunnene til at publikum bør oppleve årets utgave av «Olav Engelbrektsson», mener Hungnes.

– Greier vi å lage noe spektakulært ut av det, slik jeg håper, så blir det en visuell og en musikalsk opplevelse. Det er en villskap i å være ute; alle kjenner at det gir litt. Det er som å gå på en topptur, man blir med hele veien, selv om det av og til er tungt.