Barlaup er sosionom og møter mange som lever vanskelige liv. Hun kunne også lett ha endt opp som rusmisbruker eller prostituert.
– Ja. Flere med min bakgrunn gjør dessverre det. Jeg var heldig. Da sorgen og fortvilelsen holdt på å ødelegge meg helt, fikk jeg massiv støtte fra familie, venner og profesjonelle helsearbeidere, sier 42-åringen.
Først som voksen begynte hun å huske detaljer fra barndommens redsler.
Historie om håp
Verdensdagen for psykisk helse er nettopp passert. I Trondheim markeres dagen søndag kveld. Da inviterer Marit Louise Barlaup til konsertforestillingen «En reise mot håp» i Vår Frue kirke. Broren hennes, Dagfinn Grønvik, og et sammensveiset lag av sangere, musikere og én danser deltar i programmet som er bygd opp rundt åtte egenproduserte monologer. Kirkens Bymisjon, Mental Helse og Kirkens SOS støtter arrangementet.
– Å gi håp til andre som sliter, er målet med forestillingen. Ofte opplever jeg at min historie trøster andre med lignende livserfaringer. «Når du har greid deg, er det kanskje håp for meg også», sier flere av dem jeg har tatt sjansen på å åpne meg for, forteller Barlaup, som møter oss ved et kafébord bakerst i det velbrukte kirkerommet.
Hun presiserer at hun ikke har noe behov for å eksponere seg. Tvert om. Hun har mange å takke fordi hun er den hun er. Først og fremst ektefellen Hallgeir som dukket opp da hun trengte ham mest. Hun kaller ham både en bauta og en livbøye i livet sitt.
Jesus som støtte
Marit Louise har sunget og spilt så lenge hun kan huske. Bare tre og et halvt år gammel, før alt det forferdelige skjedde, sang hun offentlig for første gang. Debuten foregikk på scenen i forsamlingshuset i hjembygda på Nordmøre.
– Jeg sang «Barnetro», smiler hun. Samme sang innleder kveldens program, men i en instrumentalversjon med Olav Tornes på saksofon.
– Barnetroen har fulgt meg. Uten Jesus hadde det aldri gått. Lenge var jeg altfor sliten til å be. Ofte var jeg også sint på Gud for at han lot alt det grusomme skje. Men Jesus ble som et ankerfeste jeg klamret meg til gjennom de svarteste årene, gjennom depresjoner og psykoser.
Marit Louise vet ikke sikkert når overgrepene startet. Eller hvor lenge de pågikk. Mye av det som hendte fra sen førskolealder og langt inn i tenårene er som strøket bort fra hukommelsen hennes.
– Jeg har vært på flere sammenkomster med klassekameratene mine gjennom disse årene. Men episodene og historiene de ler av, husker jeg nesten ingenting av. Moren min forteller også at jeg ofte snakket om at jeg hadde så vondt inne i meg. En gang oppsøkte jeg en lege for å få hjertet sjekket. Men hjertet mitt var helt i orden.
Kunne ikke si «nei»
Marit Louise fortalte ingen om overgrepene.
Antagelig var hun flink til å late som ingenting. Ofte fikk hun også høre at hun så så blid og glad ut. Men en bekjent av foreldrene, en vel ansett person i lokalsamfunnet, hadde fått makt over henne. Når han bestemte, eksisterte ikke ordet «nei». Små føtter gikk dit de ikke ville. Store hender kom for nært. Berøring ble noe stygt og farlig. Strenge ord skremte.
Veslejenta vokste seg større og flyttet i slutten av tenårene til hovedstaden for å ta sykepleierutdanning. En kveld hun var innom favorittrestauranten for å spise, forlangte en av de ansatte å følge henne til trikken fordi strøket var så utrygt. Det viste seg at mannen hadde alliert seg med en taxisjåfør. Sammen dyttet de Marit Louise inn i en bil og kjørte henne til en leilighet der hun ble holdt og misbrukt gjennom hele natten. Saken ble anmeldt. Men anmeldelsen ble henlagt fordi helseteamet som undersøkte henne, ikke hadde sikret nok spor.
– Advokaten min ble så sjokkert over henleggelsen at hun måtte sykmeldes. Hun hadde vært overbevist om at saken ville ende med fellende dom.
Marit Louise var også sykmeldt i en periode, men hun ønsket å fullføre utdannelsen. Etter et avbrekk prøvde hun å gjenoppta studiene, men konsentrasjonen sviktet totalt. Enda en gang forsøkte hun uten å lykkes. Hun ble sykere og sykere. Midt oppe i alt dette møtte hun han som skulle bli mannen hennes, en trygg og stødig nordmøring, nettopp hjemvendt fra tjeneste i Libanon.
Glemte barndomsminner
– Vi giftet oss i kirken hjemme like før jeg ble innlagt til psykiatrisk behandling ved Modum Bad. Han besøkte meg flere ganger og fant seg tålmodig i griningen og humørsvingningene mine.
Behandlerne ved Modum Bad skjønte snart at plagene til Marit Louise Barlaup handlet om mye mer enn voldtektsnatten i Oslo. Selv visste hun ikke om andre overgrep, men et stykke ut i behandlingen demret de vonde minnene fra barndommen langsomt fram.
– Igjen var jeg lita jente og gjennomlevde smerten fra den gang. Jeg spydde og gråt. Spydde og gråt.
Sammen med de vonde minnene, dukket også enkelte gode barndomsminner fram. Plutselig husket hun navnene på alle markblomstene på hjemplassen.
Denne kunnskapen hadde også forsvunnet inn bak minnesperrene i hjernen.
Foreldrene til Marit Louise var aldri i tvil om at de skulle støtte datteren da de fikk vite om hendelsene i barndommen. Overgriperen gikk fremdeles midt iblant dem og i en rolle som innebar betydelig kontakt med barn og ungdom. Å hindre ham i å begå nye overgrep, ble viktig. I det stille ble flere sentrale personer i mannens nettverk varslet.
Fikk unnskyldning
– Han ble aldri dømt for noe. Men før han døde, mistet han vervene sine. Mye tyder på at flere enn meg var misbrukt, sier Marit Louise.
Hun er takknemlig for at både familien hennes og flere sentralt plasserte personer i hjemfylket trodde på henne. Fylkeslederen for organisasjonen mannen tilhørte tok turen til Trondheim for å møte henne og personlig be om unnskyldning for krenkelsene hun hadde vært utsatt for. Det betydde mye.
Veien ut av barndommens traumer har ikke vært enkel. I tre sammenhengende år jobbet Marit Louise konsentrert med traumene sine. Men bearbeidingen fortsatte i tre-fire år til, parallelt med studier og arbeid, og sammen med ulike terapeuter.
– Jeg er glad jeg flyttet til foregangskommunen Trondheim. Her møtte jeg profesjonelle terapeuter som tålte smerten, tårene, spyingen og humørsvingningene mine. Terapeuter som turte å være nær. Som hadde en armkrok å låne bort når det røynet på som verst. Som snakket til meg som et likeverdig menneske, sier Marit Louise.
I dag er hun utdannet sosionom med videreutdanning i psykisk helsearbeid. Hun har jobbet både i det offentlige helsevesenet, ved krisesenter og incestsenter. Hun opplever at kompetansen hennes som fagperson og overgrepsutsatt er verdsatt. I januar i år startet hun lavterskeltilbudet «Hjerterommet» som nå er en del av Trondheim Samtalesenter. Mor til fire er hun også.
I kveld skal Marit Louise Barlaup igjen stå på scenen med sanger og tekster som handler om håp, om gleder og sorger.
– Håp er viktigst. Midt i krisen må vi aldri miste håpet om at livet kan bli bedre, sier 42-åringen, som også presenterer flere av låtene som betydde mest for henne gjennom de vanskeligste årene. «Smile» av Charlie Chaplin er en av dem.
Mange har allerede fattet interesse for forestillingen «En reise mot håp». Blir interessen stor nok, kan det bli flere forestillinger både i Trondheim og andre steder som ønsker besøk.
Dette hjelper
Marit Louise Barlaup har fått effektiv hjelp mot barndommens overgrepstraumer.
Som sosionom med videreutdanning i psykisk helsearbeid har hun selv deltatt i behandlingen av andre med lignende historier.
Her gir hun noen råd om hva det er som hjelper.
• En god behandler er et medmenneske som tør å være nær, som lytter, nesten som en venn.
• En god behandler møter pasienten med respekt og snakker til ham/henne som en likeverdig person.
• En god behandler må tåle pasientens smerte, tårer og humørsvingninger.
• Behandleren må spørre pasienten om hva det er hun/han trenger –og ikke trenger.
• For pasienten kan en klem, eller en skulder å gråte mot, være til stor hjelp.
• Behandlingen og helingsprosessen tar tid, vanligvis flere år.
• Helsevesenets ideal om «profesjonell distanse» mellom behandler og pasient kan bli en hindring slik at pasienten ikke føler seg trygg nok til å snakke om det som er vanskelig.
• Å stille riktig medisinsk diagnose gir ikke alltid noen pekepinn om farbare veier ut av pasientens uføre.
