På samme måte som stiler skifter, skifter også tankene om hvordan en skulptur er ment å spille på lag med sine omgivelser. Om man leter hundre år tilbake i tid, kan man finne en rekke statuer plassert i det offentlige rom som via historie og fortellinger kobler det aktuelle monumentet til stedet det befinner seg på. Slike skulpturer virker på egen hånd - i kraft av historien. Deres fortellerkraft synes relativt uberørt av hva som foregår rundt dem.

For flere av de skulpturene som er plassert i det offentlige rom i etterkrigsårene, er omgivelselsene en helt nødvendig motpart. De virker ikke som kommenterende pek bakover i historien, de korrigerer og balanserer datidens rådende visuelle omgivelser. Denne grå skulpturen strekker seg tungt oppover. Den er hard og kantete. Den synes å brette seg ut og likner et slags hardt krystall - et betongbor. Men den peker ikke rett opp, den folder seg litt ut mot toppen og på sidene. Den er verken helt åpen eller helt lukket. Formen er ikke statisk, men dynamisk, der den står på en tung sokkel i et tomt basseng.

Men skulpturen skulle egentlig ikke oppleves som så hard, det skulle ha vært vann der, og farget lys. Derav tittelen «Fontene». På grunn av tekniske problemer ble ikke dette realisert. Og den skulle ikke oppleves så massiv: Den skulle ikke måle seg med menneskene som beveget seg rundt den, men med den fjorten etasjer høye kommunale kontorbygningen den stod ved siden av - som et bindeledd mellom mennesket her nede og bygningen der oppe. I forhold til bygningen fremstod den liten - som en spå støpt i betong i ferd med å folde seg ut. En overveid kommentar til en tung og monumental arkitektur.

Bygningen ble revet for fire år siden. I dag er det derfor skulpturen som fremstår som streng og massiv. Nå er den ikke lenger en velplassert kommentar, men en malplassert rest. Det er blitt en tørr og livløs spiss, uten vannforsyning, som en enslig stamme i et hogstfelt. På den annen side er den et faktisk bevis på hvordan skulpturer og bygninger virker sammen. Den påminner om at et byrom ikke er en oppstabling av isolerte objekter, men et dynamisk samspill hvor alt kan settes ut av balanse dersom noe fjernes.