– Folk så helt like ut i starten. Du vet på 17. mai, når alle går i bunad og er helt like, sånn så nordmenn ut for meg hver dag!
Azra Halilovic (36) ler og tenker tilbake. Det har gått 22 år.
– Og så var det lyst hele tiden. Hele tiden! Det er det aller første jeg husker fra sommeren i Norge. Vi dekket vinduene våre på Sandmoen med sorte søppelsekker for at det skulle bli mørkt.
På oppdagelsesferd
28. august 1993: 14 år gamle Azra og familien busses inn til Trondheim etter en lang reise fra Tanum asylmottak i Bærum. Bak dem ligger måneder med krig, dødsangst og uvisshet. Flukten fra Bosnia-Hercegovina, via nabolandet Kroatia. Men nå: Norge. Azra har hørt om isbjørner og Morten Harket. Hun har forberedt seg på snø, bitende kulde og vinter. Men varmen henger igjen denne augustdagen, selv om sommeren strengt tatt er over. På Sandmoen mottak pakker Azra, moren, faren og storebroren ut sakene sine i den lille, trange hytta de får tildelt. I ti måneder sover hun og broren i gangen der. Hennes gravide storesøster blir tildelt ei egen hytte med sin ektemann. Tiden går. Høst, vinter, vår, før den er der: hennes første trondheimssommer. Sommeren´94 skulle bli spesiell på mange måter.
– Vi fikk tildelt en kommunal leilighet på Kattem den sommeren. Jeg skulle få mitt eget rom! Vi fikk adressen en stund før. Jeg husker hvordan hele familien syklet fra Sandmoen til Kattem for å se leiligheten og området. Broren min og jeg pekte på der vi ville ha rommene våre. Vi gledet oss veldig. En lykke!
Skal de bare gi oss en leilighet, tenkte tenåringen Azra henrykt. Hun minnes hvordan de fylte leiligheten med seng, skrivebord og kontorstol. Alt kjøpte de brukt.
– Jeg følte så stor takknemlighet.
Den første sommeren handlet også mye om forventningene til høsten. Etter et år på Breidablikk skole bestemte Azra seg for å bytte skole. Hun hadde vært en tur innom Steinerskolen på Ila. Synet som møtte henne der, gjorde et sterkt inntrykk på ei som var vant til litt mer kustus i klasserommet. Hun så elever som satt med beina på bordet, drakk cola og tygget tyggis.
– Og så sa de «du» til læreren! Der ville jeg gå. Det handlet også om kunst for min del. Helt siden jeg var liten, har jeg likt å lese dikt og skrive. Det var på Steinerskolen jeg oppdaget teater, sier scenekunstneren, som har satt opp flere forestillinger på Teaterhuset Avant Garden.
«Hvor er alle menneskene?»
Hun husker fortsatt følelsen: Hvor sterkt hun følte på det å leve i frihet. For familien Halilovic var det ikke om å gjøre å reise bort om somrene. I mangel av bil syklet de til Spongdal og Kattem, til Heimdal sentrum og City Syd. Faren, som var imam i hjemlandet, begynte å fiske for første gang i sitt liv. Turene til Midtbyen var derimot en skuffende opplevelse.
– Det var helt tomt. Hvor var alle menneskene, tenkte vi. Det var ingen kafeer på den tiden, bare Druen på Torvet. Det var også vanskelig å få oversikt over byen, den var delt og arkitekturen helt annerledes enn det jeg var vant til. Sarajevo ligner faktisk litt på Bergen, men Trondheim var helt forskjellig fra min hjemby Banja Luka. Der er det murhus og store parker over alt. Her er det trehus, og man bruker naturen på en annen måte. I Bosnia sitter man mye ute i parkene, griller og er sosiale. Her springer man i skogen.
Én ting skjønte de etter hvert som årene gikk: Når sola først skinner, kryper trønderne fram fra sine huler, kaster av seg klærne og slenger seg ned på første og beste gressflekk.
– Alle blir mer åpne, glade og sosiale. For mange år siden skjønte jeg det ikke når venner klaget over været. Nå er jeg blitt værsyk selv. Jeg planlegger også en pensjonisttilværelse i Spania, spøker hun.
Sommeren 1994 forbinder hun også med sterke sanseinntrykk.
– Jeg dro mye alene rundt og oppdaget nye ting på egen hånd. For noen dager siden tenkte jeg faktisk på den tiden, da jeg kjørte forbi Felleskjøpets kornsilo på Ila. Lukten derfra minner meg om den første tiden her. En helt annerledes lukt, ikke sterk, bare uvant. Og fargene her, den sterke, grønne fargen i naturen.
– Selv om 90-tallet egentlig ikke var noe bra, for det var det ikke, så var det likevel en uskyldig tid. Jeg er litt sentimental i forhold til det. Lukten og fargene fra den første tiden.
Få meter unna Karadzic
Tidligere denne måneden ble Srebrenica-massakren markert. Det er 20 år siden nå. Da grusomhetene fant sted, hang Azra med sine nye venner i Trondheim. De lekte, diskuterte og nøt skoleferien, men hele tiden hadde hun en knyttneve i magen. Krigen i hjemlandet, som startet i 1992, varte til 1995.
– Krigen pågikk selv om vi var her. Slektningene og vennene våre var igjen der. Jeg ble frarøvet mine barndomsvenner da vi flyktet hit. Og selv visste vi ikke om vi fikk bli i Norge. Alvoret var med oss hele tiden.
Frykten hun følte så intenst før de flyktet, ligger lagret der inne et sted. Minnene fra den siste sommeren i Banja Luka sitter i.
– Det er veldig rart: Det er over 20 år siden, og det er med meg hele tiden. Det var en forferdelig sommer. Jeg gikk bare og ventet på å bli drept. Byen vår var isolert. Som tenåring satt jeg bare og ventet, tenkte: Når er det vår tur? Det var en ekstremtilstand som handlet om liv og død. Samtidig var jeg ung, var sammen med venner og ble forelsket. Men alvoret var der hele tiden. Det har satt seg i solar plexus.
Dagboken hun førte i seks år fra hun var 12, ble til teaterforestillingen «1000 hvorfor 1000 derfor» i 2010. Forestillingen tok utgangspunkt i hvordan hun som barn opplevde krigen, og hvordan det har preget henne i ettertid. I fjor høst hadde hun også premiere på stykket «Telling the Truth». Et omfattende research-arbeid på over tre år førte henne til Haag og FNs Krigsforbrytertribunal for det tidligere Jugoslavia, der hun blant annet satt få meter fra Radovan Karadzic, som er tiltalt for blant annet krigsforbrytelser og folkemord.
– Det som slo meg mest, var spørsmålet om skyld og straff. Hvordan straffe et menneske som har påført andre så mye lidelse? Hva er rettferdighet? Dette er spørsmål som fortsatt opptar meg veldig.
– Forsoning er viktig. Men hva er forsoning, spør hun, og fortsetter:
– Jeg har ikke funnet noe godt svar. Og hvordan bygge opp et fellesskap igjen etter alt som har skjedd? Men en ting har jeg tenkt mye på: Den eneste måten verden kan gå videre på, er at vi hjelper hverandre frem.
En by, et hjem
Den gang, for 22 år siden, lignet nordmenn veldig på hverandre. Og hun skilte seg desto mer ut.
– For 20 år siden var det å hete Azra Halilovic, være muslim og komme fra Bosnia ingen trussel. Det har forandret seg mye på disse årene. Den gang tenkte jeg aldri over det når jeg sa at jeg var muslim.
– Det gjør du nå?
– Nå er jeg i hvert fall blitt mer bevisst på reaksjonene. Det er mildt sagt trist. Det er den mest alvorlige forandringen i Norge etter at vi kom hit. Jeg tror det var lettere å være flyktning den gangen.
22 år har gått. Hun har rukket å forelske seg, i en mann og i en by. Og i naturen. Moren, faren og søsknene har flyttet til Oslo. Azra har ikke tenkt å dra noen steder.
– Jeg har forelsket meg i Trondheim. For meg er dette en oase. Menneskene jeg har blitt kjent med her, gjør byen til mitt hjem.
Azras trondheimstips:
Nå har vi nettopp fått oss båt, og Trondheimsfjorden er fantastisk. Så er jeg veldig glad i å gå turer på Ladestien og i Bymarka. Anbefaler å gå fra Kyvannet til Lian eller Kyvannet til Geitfjellet.