Retrorockerne har blitt sammenlignet med storheter som Led Zeppelin og The Doors til det kjedsommelige, men det er rett og slett umulig å ikke trekke inn referansene. For Rival Sons lener seg på gamle tradisjoner så det holder, og det er intet unntak når de besøker Trondheim og presenterer god gammeldags rock ’n’ roll i tre akter.
Presis 22.00 entrer de scenen, og de som står i ølkø må løpe for å få med seg at de smeller i gang hits fra sisteplata «Great Western Valkyrie» (2014). Etter tre låter har vokalist Jay Buchanan allerede løpt fra seg med superfengende «Good Luck», og ligger på gulvet som en klassisk rockestjerne til elektrisk stemning i Storsalen.
Foruten for de tunge riffene og refrengene som får selv den mest skjeggete og voksne mannen (det er mange av dem i Storsalen i kveld) til å bryte ut med entusiastiske tilrop og en spretten Buchanan, begynner det sparsommelig. Sceneriggen er kjedelig og lysene platte. Det viser seg snart at det visuelle er tiltenkt akt 2. Etter en irriterende lang riggepause spiller Rival Sons opp et roligere sett.
Med lilla downlights og akustiske gitarer mangler gulvet bare et persisk teppe for å minne om en MTV Unplugged Session. Låtene heller mer mot folk og blues, og det er tydelig at gitarist Scott Holiday, som tydelig koser seg med soloene sine og eldre låter som «Burn Down Los Angeles» godt plassert på krakken. Det er på grensen til pinlig klisjéfylt, men på et eller annet vis får Californierne det til å fungere. Kanskje er det fordi Storsalen er fylt av publikummere som elsker alt bandet finner på.
Jubelen avtar ikke, men når likevel nye høyder når bandet gjør seg klare for akt 3, og kjører i gang et sett en stadion verdig med «Torture», som får salen til å koke. Resten blir et sammensurium av hender i været, et band som gir alt de har og spiller seg varmere og bedre for hver låt de drar i gang.
De tunge riffene oppleves som elleville blant publikummere som (overhørt) entusiastisk utbryter at «dette er ekte varer!». Og det er nettopp det det er. Rival Sons spiller på alle klisjéene, og låtene er tidvis både like og rutinepregete. Det spiller likevel ingen rolle når man alt man ønsker er å ha det gøy, og bandet leverer så tight og bra gjennom et nesten to timer langt sett.
