Hvordan kan et løftebrudd fra valgkampen for sju år siden ha betydning for hvem som kanskje til evig tid må betale og hvem som slipper unna bompenger?
Veiprising, rushtidsavgift, miljøavgift, bompenger. Kjært barn har mange navn. Men også bompenger har ulike navn og merkelapper. For bilistene, det vil si skattebetalerne, er virkningen den samme enten avgiften heter det ene eller det andre. De må betale. Derimot har nyansene spilt en avgjørende rolle for hvordan den nyeste versjonen av bomringen i Trondheim er innrettet.
Før kommune- og fylkestingsvalget i 2007 var ordfører Rita Ottervik (Ap) svært tydelig på at det ikke skulle bli en ny bomring i Trondheim. Dette var et viktig budskap, fordi bilistene i Trondheim etter 15 år hadde oppfylt sin del av en samfunnskontrakt for å få fart i veibyggingen. Den første versjonen av bomringen var i drift fra 1991 til 2005. Da ble innkrevingen avviklet og betalingspunktene fysisk fjernet. Forsikringene fra ordføreren i 2007 må leses i lyset fra de siste bomblinkene i 2005. Bilistene hadde oppfylt sin del av kontrakten.
Men slik skulle det ikke gå. Få måneder etter valget, startet 2008 med vedtak om en ny omgang med bilist-betalt veibygging. Det ble oppvarmingsrunder med forsøk på lokal drivstoffavgift, i tillegg til bompenger. Det ble ikke noe av. Resultatet ble de bommene vi har nå.
Fra 2010 frem til natt til i dag, har betalingsbommene stått ved grensen til nabokommunene Malvik og Melhus, pluss ulike steder på Sluppen, sør for sentrum. Fra i dag er innkrevingen utvidet. Fortsatt er det slik at en svært stor del av byens befolkning bor og arbeider på steder som gjør at de slipper å betale bompenger på daglige jobbreiser. Det gjelder særlig alle som bor på nedre del av Byåsen, på østsiden av byen innenfor Omkjøringsveien og som slipper å betale et betalingspunkt på vei til og fra jobb.
Hvorfor er betalingspunktene i den nye versjonen av bomringen satt på helt andre steder enn den første bomringen? Det var en grunn til at bommene sto der de sto de siste årene av bomringen fra 1991 til 2005. Det var blant annet på grunn av vurderinger av hvilke bilister det var riktig å belaste med bompenger. Selv om byen vokser, er det ingenting grunnleggende som har endret seg fra den første versjonen av bomringen. Det som var minst urettferdig og minst uriktig den gang, er det også nå.
Bommene står der de står fordi det skulle ligne så lite som mulig på den første bomringen. Det mangler ikke på tilforlatelige forklaringer om betalingspunktenes plassering. Men når det som finnes av uklar væske i gryta har fordampet, koker alt ned til at bommene står der de står av praktiske politiske grunner, mer enn av rettferdighetshensyn og vurderinger av hvor det skal bygges nye og bedre veier. Da de første bommene kom på plass i mars 2010, er det grunn til å mistenke at det også var et slags takk for sist til de gjenstridige randkommunene som ikke ville være med på en lokal drivstoffavgift.
I tillegg til plasseringen av de nye betalingsbommene, var det også et annet politisk grep som bidro til at ordfører og et bredt flertall i bystyret fikk både tilgivelse av velgerne og klarsignal for en ny bomring. Det ligger stor makt i ord og symboler. Ikke ett, eneste sted i det offisielle materialet om bomringen eksisterer ordet «bomring».
Velgerne, og de fleste av dem er også bilister, har tilgitt ordføreren. Arbeiderpartiet gjorde et nytt kommunevalg med høy oppslutning i 2011. Pengene renner inn, og bommene står. De kan bli flyttet, og det kan bli flere. Men ingen kan regne med at det de noen gang blir tatt ned. Stortinget har vedtatt at bommene skal ned i 2025. Men det betyr ingen ting. Det bør politikere og bilister ha lært.
Miljøpakken er et snillere navn. Men en bomring er og blir til evig tid en bomring.