Jo – fordi jeg undres over hva Bob Geldof, Kjell Magne Bondevik og jeg kan ha til felles. Svært lite tror jeg – dessverre, hadde jeg nær sagt. Og ikke skal jeg prøve meg på noen dypere analyse av hvor mye opprør det kan være i disse to kjendisenes sinnelag. Men noe må det være. For den 16. september skal vi alle tre opptre under åpningen av Protestfestivalen i Kristiansand, dette arrangementet som ingen ennå helt greier å plassere, og som jeg forstår er lite kjent i vår del av landet.
Les flere meninger og kommentarer hos Adresseavisen
Men det dreier seg altså om opprør og protest, helt siden denne ukelange festivalen første gang ble arrangert i sørlandsbyen for 15 år siden. «Protest mot hva?», måtte jeg spørre første gang jeg hørte min kollega Per Fugelli fortelle om arrangementet. Han mente at jeg absolutt måtte høre om dette «stedet for de gode hjernerystelser», etter at han selv hadde vært der. Først og fremst protest mot den søvnige likegyldigheten som truer med å bre seg i dagens Norge, fikk jeg vite. Mot den slappe toleransens bakside, likegyldigheten, dette at man tolererer hverandre i hjel, mens mangt og mye i samfunnet går galt i det stille. Våkne opp! Hører jeg som et ekko av mange av de arrangementene jeg senere har deltatt på. Vi har vennet oss til å leve på Titanics første klasse!
«Vi?» – Hvem vi? For selvsagt må det bli snakk om hvem dette utydelige Vi er, om retningen for protester og kritikk. Men det er det sannelig ikke alltid så lett å vite på forhånd. «Nordens største verdifestival», kaller den seg. Vi føler oss alle velkomne og tatt vel imot der nede. Men hvem vi treffer i de ulike debattene og arrangementene kan vi aldri være sikre på. Det kan like gjerne være en statsråd eller en professorkollega som en musiker, en misfornøyd NAV-bruker eller en fattig uteligger. Her skal stemmer fra alle hjørner av samfunnslivet få komme til orde, og debattene kan gjerne ta helt av. Møtene med foredrag, debatter, konserter og kunstutstillinger foregår overalt i byen: om ekteskapsloven på museet, om sosiale ulikheter i baren på Kick, om legemiddelindustrien i konsertsalen. Og bli ikke forbauset om du treffer på Ole Paus eller Anne Grete Preus ved frokostbordet eller i heisen.
Likevel er det en gjennomgangstone i festivalen. «Bare døde fisker følger strømmen», var hovedtema et år. Jeg tror denne tonen må hete rettferdighet, sosial anstendighet, og en posisjon som synliggjør den svakes ståsted i samfunnet. Det påkaller ganske riktig protest og opprør. Men løsningen på problemene og retningen på debattene er det altså ikke så lett å forutse. Iblant kan det være protester mot forandringer som dominerer. Særlig hvis det dreier seg om sider ved samfunnsutviklingen som rammer de svakest stilte. Og her er det altså at det opprørske sinnelag iblant kan forenes med konservative ståsteder, for eksempel når noen vil gi friheter til de få på bekostning av de mange, eller når politikken så åpenbart bærer mot større sosiale ulikheter.
I år har festivalens skjebne vært mer uviss en noen gang. Den faller liksom ikke inn i noen kjent sjanger av festivaler. Ikke er det en litteraturfestival, ikke en musikkfestival – og Kulturrådet kuttet nylig den årlige støtten. Bare i siste liten ble det hostet opp en ekstra statlig bevilgning, eller initiativ fra en av Høyres stortingsrepresentanter. Mulig en erkjennelse av at det er en dårlig fyrste som tar levebrødet fra sin narr?
Et av årets hovedtemaer er nettopp de sosiale ulikhetene i helse og levekår, og hvorfor de øker til tross for at politikere over nesten hele spekteret sier de er bekymret for nettopp det. Bekymret for at større ulikheter skal undergrave det norske samfunnets største aktivum, tilliten mellom oss. Mitt oppdrag er å holde åpningsforedraget om dette. Og jeg skal få gjøre det i Erik Byes ånd, har jeg fått vite, ved også å minnes hans store innsats for festivalen under åpningsarrangementene. Erik Bye har fått sitt minnesmerke i byen, og den store høvding har også gitt navn og innhold til Festivalens årlige høydepunkt, utdelingen av Erik Byes minnepris. Den blir alltid tildelt noen med et opprørsk sinnelag.
Jeg skal ikke synge. Og det skal muligens heller ikke Bob Geldof, selv om det helt sikkert ville blitt mer vellykket. Men i år er det altså han som blir tildelt Erik Byes minnepris. Og vår tidligere statsminister Bondevik er tilkalt for å overlevere prisen.
Slik blir det altså med festivalåpningen i år: Bob Geldof, Bondevik – og jeg. Og jeg får fortsette mine undringer over hva et opprørsk sinnelag egentlig er.
steinar.westin@ntnu.no