Det første som slår meg etter å ha lyttet til «Gold Celeste», debutalbumet til trondheimsbandet Angelica’s Elegy, er hvor balansert lydbildet deres er. Hvor mye som synes å være planlagt, og hvor mange detaljer som kommer frem i melodiene. Det er som om bandet jakter på en følelse hele albumet igjennom. Og det er en følelse verdt å lete etter.
Angelica’s Elegy er et fantastisk liveband. Bandet spiller musikk man kan miste seg selv i, og det er ofte en følelse som forsterkes når man står som publikum og lar seg bli omfanget av musikken, scenen, musikerne og kan glemme alt annet. Jeg er gledelig overrasket og imponert over at bandet klarer å overføre de samme følelsene til plate.
Angelica’s Elegy har skapt et univers som består av noe vakkert og lett, samtidig som det er preget av nostalgi til det melankolske. For meg handler musikken på mange måter om å gi slipp, og være klar for å ta alt den har å by på inn over seg. Det er harmonier, men aldri overdøvende, det er koring, men det tar aldri for mye plass. Balansegangen mellom vokal og lyd, det storslåtte og det lavmælte er slående, og gjør «Cold Celeste» til en av de beste platene jeg har hørt på lenge.
Høydepunkt: «I’m Counting the Days»
Anmeldt av SARAH WINONA SORTLAND
