Kanskje sliter han litt med å få jentene i gang, men til gjengjeld er de strålende i den avgjørende enden av kampen. For å låne Kjetil Rekdals ubeskjedne selvskryt: Dette er coaching i verdensklasse.
Ikke minst merker man det i timeoutene. Kontrasten til andre trenere er øredøvende. Der andre kjefter og roper for å fyre opp sine lag, er Hergeirson besinnet og rolig. Når Norge er litt på etterskudd, fremstår han korrigerende og rettledende. I den situasjonen er det viktig å ta følelsene ut av mannskapet for i stedet å fokusere på oppgavene.
En god regel lyder slik: Gode lagledere korrigerer, dårlige lagledere kommenterer. Hvis dette stemmer, avslører mange nasjoner seg med mer eller mindre dårlige ledere på sidelinjen.
I motgang skal man være rolig og behersket. I medgang kan treneren fyre på. Jeg har ennå til gode å høre Hergeirson hisse seg opp og bruke utestemmen. Han opptrer med samme klokskapen som Marit Breivik gjorde i sin modne periode.
Skepsisen var lett å merke da Breivik utropte Hergeirson til sin etterfølger. Nå som vi sitter med en slags fasit i hånd, kan vi si at Breivik var fremsynt der også. Islendingen har båret arven videre på en fortreffelig måte. Det er sjelden at et lag klarer å være så dominerende over så lang tid – flere tiår faktisk.
Det er lenge siden Norge dro til et mesterskap med så lave forventninger. Når man så hvilke spillere som var gått ut, og hvem som kom inn, fremsto laget betydelig svekket. Men der undervurderte man både Thorir Hergeirson og erstatterne.
Nedturen så ut til å ligge rett om hjørnet. De andre nasjonene har innhentet Norge på tempo og kan mottrekkene. Laget vårt var blitt så forutsigbart at Danmark var i ferd med å kneble oss da Hergeirsson trakk to overraskende kaniner ut av hatten. Jeg er ikke så sikker på om det var en kalkulert handling eller et litt desperat grep, men skytterne Betina Riegelhuth og Maja Jacobsen ga Norge en ny dimensjon på et blunk.
Jeg registrerte at bare 12 prosent av en utvalgt gruppe håndballkjennere trodde på gull før mesterskapet. Flertallet mente Norge vil stoppe i semifinalen. Det kan fortsatt skje, men nå vil vel flertallet mene at dette er et gullag?
Det er i alle fall en gyllen generasjon. De beviste det allerede i 2010 da stammen i laget vant Norges eneste VM-gull for juniorer ved å slå Russland 30-21 i finalen. Vi kan like godt repetere målscorerne i finalen, ledsaget med klubbnavn for kuriositetens skyld: Stine Oftedal Bredal, Helset (7 mål), Nora Mørk, Larvik (6), Sanna Solberg, Helset (5), Maja Jacobsen, Byåsen (4), Hanne Yttereng, Byåsen (3), Veronica Kristiansen, Våg (2), Mari Molid, Byåsen (2) og Kristin Nørstebø, Helset (1).
Dette var superlaget til Valeri Putans. Av disse er bare Yttereng og Nørstebø utenfor landslagsvarmen. I tillegg til de nevnte hører også skadeplagede Amanda Kurtovic til denne årgangen.
Tidligere har Hergeirsson støttet seg til rutinerte spillere fra Marit Breiviks lag. For første gang må han stole på et utvalg han selv har dyrket frem. EM 2014 er en hans eksamen. Uansett hvordan det ender, så vil treneren få bestått.
Med den lave snittalderen, bygget rundt 91-årgangen, er utsiktene mer lovende enn på lenge. Vi kan stole på at håndballjentene fortsetter å lyse opp mørketida.