Gråt du da Ned Stark mistet hodet (spoiler: ikke klikk om du ikke har sett serien eller lest boken)  i første sesong av «Game of Thrones»? Gråt du kanskje da E.T. skulle «phone home» i filmen av samme navn? Det finnes en drøss med eksempler fra filmens verden på at Hollywood & co. er flinke til å stimulere tårekanalene våre. Når det gjelder spill derimot, er det vel strengt tatt kun scenen der Aerith dør i «Final Fantasy VII» som har blitt en udiskutabel tåreperse-klassiker. Vel, nå har Naughty Dog (gjengen bak «Uncharted») laget et spill som på overflaten ser ut som hvilket som helst annet «zombie-spill», men som i virkeligheten er en dypt rørende og på alle måter emosjonell reise inn i menneskehetens innerste vesen.

Det er nesten umulig å snakke om spillets handling uten å måtte røpe viktige poeng i historien. La oss bare fastlå at det handler om en reise (en slags spillmatisk «road movie») der en middelaldrende og gretten fyr (Joel) skal sørge for at en 14-år gammel jente (Ellie) kommer trygt fram fra Boston til et hemmelig sted på den andre siden av det amerikanske kontinentet. Bakgrunnen er en typisk post-apokalyptisk setting der mesteparten av befolkningen er døde av et livsfarlig virus, de få som er igjen har blitt «zombifiserte» og man bør unngå nærkontakt med dem. Sentralt i denne settingen er kombinerte elementer fra både «The Walking Dead», «Children of Men» og ikke minst Cormack McCarthys «The Road» (alle tre tilgjengelig på norske Netflix).  Spesielt sistnevnte synes å være spillets største inspirasjonskilde. Spillutviklerne i Naughty Dog vever en historie så full av varme at det er helt umulig å ikke bli berørt. «The Last of Us» er en spillmatisk film eller et filmatisk spill, ikke ulikt i oppbyggingen slik vi kjenner det fra «Metal Gear Solid»-titlene til Hideo Kojima, men med et mye større hjerte. Joda, du får også action her a la «Uncharted», men la det ikke lure deg. I «The Last of Us» er det selve historien som er det viktige, ikke spillmekanismene.

Tidligere i år utropte vi «Bioshock Infinite» til et av tidenes beste spill og et syvmilssteg for interaktiv historiefortelling. Tre korte måneder etter dukker altså «The Last of Us» opp og legger lista enda høyere. Nesten umulig, men likevel et faktum. For uansett hvor god du måtte mene at «Bioshock Infinite» var (og jeg mener den var gudommelig god), så er «The Last of Us» enda litt bedre og langt viktigere.

«The Last of Us» inneholder også en flerspillerdel som er langt mer utradisjonell i oppbygningen enn historiedelen. Her finner du ingen «Team Deathmatch» eller «Free-for-All». Men om du er glad i settingen og samarbeidet du finner i «Left 4 Dead»-spillene, vil du garantert også finne deg til rette her.

De to spilltypene er «Supply Raid» og «Survivor». I førstnevnte så møtes to team på fire personer i en kamp for å sikre seg flest ressureser. «Survivor» derimot, er Team Deathmatch uten respawn. Hvilket i klartekst betyr at du har kun ett liv per runde ( tenk multiplayer i de det aller første «Gears of War»). Resultatet blir en katt-og-mus -lek på hverandre der alle sammen lister seg rundt på brettene livredde for å miste det ene dyrebare livet de har. På papiret så ser «Supply Raid» mest spennende ut, men i praksis så er det i  «Survivor» den neglebitende spenningen ligger. Det er også her det en uke etter lansering ser ut til å befinne seg flest spillere.

Med «The Last of Us» så har Naughty Dog klart det nesten umulige. Nemlig det å ta kulturformen videospill et steg videre. Dette er en sterk fortelling ( aldri før har vel uttrykket «passer best for voksne» vært mer på sin plass enn her), fortalt med sterke virkemidler. Til tider er inntrykkene så sterke at du ikke har lyst til å spille videre, men føler for en lang pause. Publikumsfrieriet, den lettbente fortellermetoden og det pompøse underholdningsaspektet fra «Uncharted» -spillene er sporsløst forsvunnet fra «The Last of Us». Tilbake står en spartansk og minimalistisk historie som krever din fulle oppmerksomhet hele veien gjennom den tyve timer lange reisen gjennom det ødelagt nord-amerikanske kontinentet. Emosjonelt sett er dette det tøffeste spillet noensinne, spillmessig så ligner det ikke på noe som helt som har blitt laget tidligere.

Mot slutten av 2013 når vi alle sitter med de årlige pliktløpene fra «Call of Duty», «FIFA», «Need for Speed» og «Battlefield» vil det være en nagende følelse i bakhodet på oss alle. En følelse av at noe mangler. Det er fordi «The Last of Us» har flyttet grensene for hva som er mulig å gjøre med historiefortelling i et videospill. Det har nå i en årrekke blitt jaktet høyt og lavt på videospillenes svar på «Citizen Kane», med andre ord DET spillet som kvalitetsmessig ligger et hestehode og vel så det foran alle andre. Tidligere i år så var jeg skråsikker på at dette spillet var «Bioshock: Infinite». Nå er jeg ikke så sikker lenger, for «The Last of Us» har etterlatt seg et så voldsomt inntrykk at jeg tør vedde på at det er dette som vil bli stående som spillindustriens hellige gral for mange år framover.