Kvinner i akademia er noen pingler. Er det dette skattepengene mine skal gå til? At de skal sitte inne på et kontor og holde kjeft? Utbruddet kommer etter en hel dags fisking etter kommentarer til en sak jeg har jobbet med, og som til slutt resulterte i at jeg måtte ringe en mann som kunne litt om saken, for å få noen til å sette et tema i et litt større samfunnsperspektiv.

Dette skjer i et land med kvinnelige toppsjefer innen sektorer som politikk og arbeidsliv, og hvor jentene presterer bedre på skolen enn gutter! Jeg kjenner at raseriet er i ferd med å ta overhånd idet jeg forlater arbeidspulten denne dagen. Dette er syv og en halv time jeg aldri får tilbake, og som jeg sannsynligvis kunne ha brukt på en langt bedre måte, tordner jeg.

For all del, de er høflige når du ringer, og har alle gode unnskyldninger for hvorfor det ikke passer dem å si noe akkurat der og da. Eller har de egentlig det? Jeg beklager, men jeg er en slik person som ønsker å si noe når journalister ringer, men det passer ikke akkurat nå, fordi nå sitter jeg i en taxi, men hvis du ringer tilbake på mandag, altså fire dager fra nå, så kan jeg kanskje si noe, for da har jeg fått tenkt.

Ok, har du noen andre å anbefale? Noen andre som har forsket på dette og som også kan si noen korte setninger om temaet? Bekrefte om dette er en trend eller ikke? Det er alt jeg trenger. Du skjønner saken er planlagt å stå på trykk før mandag. Ehh, nei, nå tror jeg du har kommet til rett person, spot on, men som jeg sa, beklager, men jeg må bruke litt tid.

La det være klart: At det krever litt mer å få en kvinnelig kilde i tale er ingen ny erfaring for en journalist. Det er så mye «dill og dall» som skal til for å få dem på gli. Men nå er det nå en gang slik at vi kvinner utgjør halvparten av befolkningen. Er det slik at kvinner innen akademia helst foretrekker å snakke til sine egne på en eller annen konferanse, med hele menigheten til stede, og fra et redigert og godt gjennomarbeidet manus? Er det trygge og gode rammer? Men hva med å delta i samfunnsdebatten?

For all del, det finnes hederlige unntak. Men hvorfor er det slik at kvinner ofte er mer skeptiske enn menn til å heve stemmen? Er vi redde? Må kvinner være bombesikre før de tørr å si noe? Og er det kvinners egen skyld? Eller skyldes det underliggende maktstrukturer eller samfunnsmessige forhold?

Diskusjonen er i gang over en kaffekopp med en venninne. Interessant, sier hun, men skal du skrive om dette, så våger du ikke bare å skylde på kvinnene. Spørsmålet er vel heller hva er galt med universitetet? Kan det være at kvinner i større grad enn sine mannlige kollegaer ikke har fast jobb? Hun mener det er slik at den svake gruppa holder kjeft der makten utfordres. Og hever kvinner stemmen, får de ofte slengbemerkninger, hvor de kalles stygge ord som har noe med kjønn å gjøre. Skjer det med menn?

Kanskje svaret ligger i kunstens verden. I en forestilling på Den norske opera nylig tolket den tsjekkiske koreografen Jiří Kylián kvinners verden som synkron og disiplinert. Det var kun noen små variasjoner danserne imellom, men de var nesten ikke synlige for øyet. Dansen akkompagneres av en monoton trommerytme. Hva får en av verdens mest innflytelsesrike koreografer til å tolke kvinner slik? Det skulle jeg gjerne ha vist.