Hørte jeg noen som sa at det er en økonomisk ulempe å være på landslaget i langrenn?

Jo, det kan nok være en ulempe for noen, men ikke for de beste. Noen av de mindre gode løperne derimot kan tjene bedre på private lag.

Historien viser at de beste skiløperne kommer ganske brukbart fra et liv som landslagsløpere. De som går inn for å utnytte navnet sitt i kommersiell retning, sanker formuer som kan gjøre våre beste fotballspillere misunnelige.

Bjørn Dæhlies formue har passert 300 millioner kroner. Han startet med et par ski og staver. Nå er han god for ti ganger mer enn Ole Gunnar Solskjær. Også Vegard Ulvang er oppe på siden av Solskjær. Tett bak følger dagens aktive som Marit Bjørgen, Petter Northug og Therese Johaug med formuer i 20-millionersklassen.

Inntektene er tett koblet mot prestasjons- og popularitetskurven. På den bakgrunn er det fristende å mene at Petter Northug ikke har fått full uttelling på markedsverdien sin. Det til tross for at han gikk ut av landslaget.

Det høres fett ut når Northug får rundt ti millioner kroner i året fra Coop, men den avtalen innebærer at han betaler sitt eget støtteapparat. I skimiljøet er konklusjonen at støtteapparatet ikke ble godt nok sist vinter. Dermed ble ikke Coop-avtalen veldig lønnsom når alt oppsummeres.

Da er det rettferdig å minne om Petters egen begrunnelse for å gå ut av landslaget. Det handlet ikke om penger, men motivasjon. Neste spørsmål: Ble motivasjonen bedre?

Nå er Northugs motivasjon utvilsomt sterk etter en sesong med mye motgang. Og jeg tror ikke det er pengene som driver ham, men den indre drivkraften som skriver seg fra gleden over å trene og sulten etter å vinne.

Løperne på landslaget har alle utgifter dekket. Alle måltider, overnattinger og reiser er betalt av skiforbundet. Det er enkelt, trygt, komfortabelt og ganske lønnsomt for de som har et navn å selge.

For løpere i startfasen, deriblant Katrine Harsem som kom fra Team Trøndelag i år, innebærer landslagsplassen et betydelig lønnsopprykk. Hun får 200000 kroner i stipend pluss at hun kan ha personlige avtaler på briller, hansker, staver, sko, bindinger og ski. I tillegg vanker det bilavtaler, personlige sponsorer og markedsføring på hjemmesider som kaster litt av seg.

Men for Simen Sveen som kom fra et privat lag, kan landslaget innebære en liten lønnsnedgang. Og tilsvarende oppgang for Petter Eliassen som gikk motsatt vei.

Jeg er fristet til å mene at idrettsutøvere som ennå ikke har prestert, ikke bør få like gode lønnsvilkår som toppfotballen frister sine unge talenter med. Mye handler om å beholde den sulten som er en viktig drivkraft for videre utvikling.

Og jeg våger påstanden at Petter Northug hadde tjent like godt om han hadde blitt på landslaget, om ikke bedre.

Men det viktigste er dette samspillet mellom flere lag. Nå finnes det tilbud til mange og det gir en ekstra dynamikk når privatlagsløperen Niklas Dyrhaug slår nesten hele landslaget i Kuusamo.