- Det er så uverdig. Hver eneste dag i fire måneder har jeg ringt kommunen for å høre om de har ledig sykehjemsplass. Det er gått nesten tre år siden vi søkte første gang. Men det er visst ikke ett rom å oppdrive, sier Bjørg Irene Refsnes.
Hun ser bort på moren som ligger i en sykehusseng på sykehusets nyreavdeling. Det feiler ikke nyrene til den 83 år gamle kvinnen noe. Likevel har hun delt dette firemannsrommet med ulike kvinner siden 9. desember.
I tøflene på holka
- Den siste, desperate løsningen, sier Refsnes stille.
- Da mor måtte geleides tilbake til huset sitt - bare kledd i nattkjolen og med tøfler på hålka - måtte det skje noe.
Hjemmesykepleien som var innom for å sjekke hvordan det sto til med Kirsten, ringte Legevakta. Der ville ikke legen gi seg før han fant en ordning for den senile kvinnen. Til slutt ble det innleggelse ved nyreavdelingen.
- Vi skjønte at det var noe utenom vanlig glemsomhet for tre års tid siden. Hun begynte å hamstre mat. Siden har det bare gått nedoverbakke. Mamma fikk ikke lagt seg om kveldene. Hun glemte å spise. Selv om hjemmesykepleien gjorde klar maten, husket hun ikke å gå i kjøleskapet for å hente den, forteller Eva Karin Holte.
Hun er den andre datteren til Kirsten. De to barna har stått på det de har kunnet for moren. Minst en av dem har vært på besøk hver eneste dag. De har vasket klær og hus, småpratet, og tatt henne med på tur. Nå er de innom for å muntre henne opp på sykehuset.
Eget rom
- Det eneste vi ønsker, er at mamma skal ha et eget rom. Et trygt sted, der hun kan bli den siste tiden av sitt liv. Hvor hun kan ha sine ting rundt seg - gjenstander som betyr noe, og bilder av familien, forteller Refsnes.
Den 83 år gamle kvinnen husker ikke lenger navnene på foreldrene, ektemannen, barnebarn og oldebarn. Men når hun snakker om dem, kan hun peke på fotografier for å fortelle hvem hun mener.
- Når jeg kommer på sykehuset, ser jeg at hun lyser opp. Hun sitter med plastposer rundt seg, og bare venter på å komme hjem. Mamma har alltid hatt et elskelig vesen. Ingen av oss har noen gang hørt henne heve stemmen. Hun er en flott kvinne. Det er så trist at det skulle bli slik, sier eldstedatteren med tårer i øynene.
- På mange måter har mamma hatt et stritt liv. Hele tiden har hun stått rakrygget. Hun fortjener en verdig alderdom, tilføyer Holte.
Frasa seg ansvaret
De to døtrene forstår ikke hvordan kommunen kan skjære ned på sykehjemsplasser når situasjonen er så desperat.
- Vi vet at mamma er en av mange. Selvsagt hadde hun trygghetsalarm og oppfølging fra hjemmesykepleien. Men det har vært nære på utallige ganger, bemerker Holte.
Etter et par dager med vikarer i hjemmesykepleien, hadde Kirsten knapt smakt vått eller tørt. Da døtrene åpnet kjøleskapsdøra søndag kveld, sto frokost, lunsj og middag for hele helga pent innpakket i plast. Trygghetsalarmen oppfatter hun som et vanlig armbånd. Og på nettene har hun lett for å stå opp igjen, for å ordne i huset. Allerede i sommer var det så ille at primærkontakten i hjemmesykepleien frasa seg ansvaret for Kirsten. Hun turte rett og slett ikke lenger.
Mens moren har ligget på sykehus og ventet på sykehjemsplass, har RiT skiftet navn til St. Olavs Hospital.
- Jeg forstår meg ikke på prioriteringene til det offentlige. Bare det unødvendige navneskiftet koster tusenvis av kroner. Et sykehusdøgn er langt dyrere enn opphold på sykehjem. Vi har møtt flere i gangene som er i samme situasjon som oss. Og nå skjærer kommunen ned på sykehjemsplassene. Det er helt utrolig, sier eldstedatteren.
- Jeg hadde henne hos meg en helg like før jul. Hun sov ikke på 40 timer. Det endte med at vi lå gråtende i senga begge to, forteller Refsnes.
Døtrene klarer rett og slett ikke å ha ansvar for henne alene.
- Vi begynner å bli slitne. Hvor vanskelig skal det være å få hjelp fra det offentlige? spør eldstedatteren.