Ja, det går an å bygge veier raskere og mer effektivt enn i dag. Prisen vi må betale er å låse budsjettene for flere år.
Det er håpløst ineffektivt og koster mer når vi bygger ut veinettet bit for bit. Det irriterer vettet av bilister i kø når omfattende utbygging likevel bare flytter køen noen hundre meter.
Men hvis vi vil, er det fullt mulig å gjøre noe med dette. Transportøkonomisk Institutt har studert tre veiprosjekter som er bygget ved hjelp av OPS (offentlig privat samarbeid). OPS betyr at staten inngår avtale med private firmaer for å finansiere, bygge og vedlikeholde veien. Ett av disse er E39 fra Øysand til Thamshavn. Sammenlignet med tradisjonelle prosjekter er OPS-veiene bygget på halve tiden uten høyere kostnader. OPS-veiene er også garantert vedlikehold en viss tid. Dette er Høyres trumfkort for å vise hvorfor OPS er veien å gå.
Det er fullt mulig å bygge i samme takt med andre finansieringsmåter, hvis man prioriterer det. De rødgrønne går inn for å bruke prosjektfinansiering på noen utvalgte veier. Det innebærer at utbyggingen er finansiert fra begynnelse til slutt og kan bygges uten avbrudd og utsettelser. Ifølge Nasjonal Transportplan skal fire av 150 prosjekter bygges på denne måten.
Selve byggetiden blir kortere når hele prosjektet er finansiert fra begynnelse til slutt før det settes i gang. Da blir også kostnadene lavere. Hele utbyggingen kan sees under ett, og det blir mindre opp- og nedrigging av anlegg. Det gir også en samfunnsøkonomisk gevinst at bedre veier kan tas i bruk raskere.
Helhetlig utbygging fratar politikerne muligheten til å gripe inn i prosjektet underveis. Det er en fordel med tanke på kostnadseffektiv bygging. Men det er en ulempe for politikernes handlefrihet dersom de økonomiske premissene endrer seg drastisk. For eksempel hvis en krise rammer Norge. I en tenkt situasjon hvor alle andre budsjetter må kuttes, vil de som er bundet opp stå som før. I dag blir sju av ti veiprosjekter utsatt, ifølge NHO. Slike utsettelser kan vi også se som politikernes metode for å omprioritere eller skaffe seg mer handlingsrom i budsjettet. Ulempen er at trafikantene og næringslivet taper på at veiene er for dårlige. Og for det gjør veibudsjettene mer uforutsigbare.
Omfanget av fullfinansierte prosjekter er mer kritisk enn selve finansieringsmetoden. Jo flere effektive utbygginger som sluses inn i budsjettet, jo mindre handlefrihet får vi i fremtidige budsjetter. Den som vil ha fart på veibyggingen må være villig til å ta konsekvensene av en slik prioritering.
Noen kaller det «ran» av skattebetalerne når vi må betale renter på et byggeprosjekt. Da blir vi allerede i dag «ranet» når vi betaler bompenger for å betjene en gjeld som er på 25 milliarder kroner. Vi kjøper med andre ord vei på krita enten det er de rødgrønnes eller Høyres løsning som gjelder.