Heretter skal alle norske filmer besettes med minst 40 prosent kvinner foran og bak kamera. Det har våre stortingspolitikere vedtatt. Hadde det ikke vært for naboenes svært tilstedeværende julebelysning, hadde jeg trodd det var 1. april.
I forrige uke kunne vi lese om en strålende fornøyd arbeiderpartipolitiker som på Stortinget hadde fått gjennomslag for at kvinner skulle kvoteres inn i norske filmer. Også Kristelig Folkeparti hadde nemlig syntes at dette var en utmerket idé. Og gleden over å få forslaget vedtatt ble åpenbart ikke mindre av at dette var en nesestyver til selveste kulturministeren. Hun hadde nemlig uttalt at likestillingstiltak i norsk film ikke var nødvendig. Tvert imot skulle staten komme med færre mål og føringer. Filmbransjen skulle få større frihet, mente ministeren. Makan til frekkhet, tenkte Arbeiderpartiets kulturpolitiker. Dette skal vi bli to om!
For helt tilbake til begynnelsen av 2000-tallet har Arbeiderpartiet arbeidet for å få i stand en kvoteringsordning for å få flere kvinner inn i filmbransjen. Under amandaprisutdelingen i 2011 uttalte daværende kulturminister Anniken Huitfeldt at hun var villig til å benytte kvotering som politisk virkemiddel for å få opp kvinneandelen i norsk film. Filmbransjen anmeldte ministerens utspill med ulike terningkast. Mens enkelte var for et slikt tiltak i en overgangsfase, var filmprodusent og regissør Karin Julsrud en prinsipiell motstander av kvotering innen kulturfeltet. I debatten uttalte Julsrud at man alltid måtte velge det beste prosjektet uavhengig av om det var en mann eller kvinne som kom med filmforslaget.
Julsrud utfordret kulturministeren og spurte hvorfor Huitfeldt ikke like godt kunne gå til teatrene eller forlagene og foreslå kjønnskvotering, og antydet at vi da nok ville få en del pussige utslag. Julsrud sa hun ikke visste om noe land som kvoterte innenfor kulturfeltet, og karakteriserte forslaget som «stusslig».
Men nå ser det altså ut til at alle i bransjen er såre fornøyde. Ingen kritiske røster høres. I fall de er der, taler de med hviskestemme. Mon tro om det skyldes at man øyner håp om mer penger til en slunken filmkasse? Og da spiller det kanskje ikke så stor rolle om staten legger noen føringer her og der? For alle er vel enige om at det er viktig å få opp kvinneandelen i norske filmer, og da er kanskje ikke middelet så viktig?
Jo. Det er faktisk det. For dette vedtaket handler ikke først og fremst om man er for eller mot kvotering av kvinner, eller for den saks skyld andre underrepresenterte grupper. Forslaget er et alvorlig inngrep i prinsippet om at makthaverne skal ha en armlengdes avstand til kulturen. Kulturen skal være fri. Det ligger i kulturens natur at den skal kunne angripe og kritisere dem som sitter med makten til enhver tid. Kulturen skal ikke være nødt til å holde seg inne med makthaverne. For hvis makthaverne legger føringer med den ene hånden og gir penger med den andre, er man kanskje ikke så lysten på å bite den hånden som mater?
Men det er ikke første gang politikere ønsker å styre kulturfeltet inn i en bestemt retning. Høyres kulturminister reagerte selv på Trondheim Kunstmuseums programtekst for en tid tilbake og ønsket å forhøre seg om hva man egentlig holdt på med her i trønderhovedstaden. Tidligere minister Huitfeldt ønsket i forbindelse med stemmerettsjubileet å få teatrene til å sette opp stykker som var passende til en slik markering. Og jammen skal ikke selveste rikskringkastingen, eller ARK, som Carl I. Hagen kalte det i riktig gamle dager, etablere et eget høyrehumormiljø, så vi moderate stakkarer slipper unna de verste utslagene av venstrevridde morsomheter i beste sendetid. Selv om det riktignok het seg i Kringkastingsrådets vedtak fra 15. oktober i år at «de fleste» av rådets medlemmer mente at også satiren måtte være fri.
Nei, jeg får gå tilbake til pepperkakebakingen. Men tror jeg dropper både kakemenn og koner i år og satser på engler isteden.
God jul!