Det passer nok statsmannen Stoltenberg bedre å skape fred i verden, enn ufred på Stortinget. For Arbeiderpartiet blir det viktig å fylle tomrommet uten mye uro og splid.
Når Stoltenbergs politiske testamente skal skrives, vil han bli stående som en av de store lederne i norsk politikk. Han har ledet to regjeringer, hatt flere ministerposter og vært en del av den sentrale ledelsen i Arbeiderpartiet i 30 år. Det rødgrønne prosjektet, full barnehagedekning, pappaperm og pensjonsreform er områder Stoltenberg ønsker skal prege sitt ettermæle, og det kan ingen ta fra ham. Samtidig har han ledet et land i medgang. Økonomi, sysselsetting, produktivitet – alle piler har pekt i riktig retning. Stoltenberg vil nok skylde på stø kurs og ansvarlig styring, men litt flaks har han nok også hatt. Norge har vært en fredelig plett i et kriserammet Europa. Finanskrisen ble eksemplarisk håndtert, selv om det neppe skyldes regjeringen alene. Det er mye vi kan takke oljen for.
Kritikerne har kalt ham konfliktsky, men det er egenskaper som samlende og kompromissvillig som kvalifiserer ham til toppjobben i Nato. Til og med Siv Jensen hyller hans mange kvaliteter. «Morna Jens» er blitt til et verdig farvel til Stoltenberg. At han klarte å holde den rødgrønne regjeringen samlet i 8 år, er et godt utgangspunkt for å samle 28 land i en forsvarsallianse. Humor og godt humør er nok heller ingen ulempe. Stoltenberg er blitt beskyldt for å mangle gjennomføringskraft. Han vil heller si at han er de små skritts mann. Samfunnet skal ikke endres dramatisk, men gjennom stadige små forbedringer. Samtidig har Stoltenberg vært i den unike situasjonen at han har ledet en flertallsregjering i åtte år. Med det for øyet kan det spørres om ikke mer kunne vært oppnådd.
Selv om han tapte regjeringsmakten, er det ingen tvil om at Stoltenberg nå gir seg på topp. Ingen har så mye som antydet at Stoltenbergs tid i politikken burde nærme seg slutten. Han er svært populær, både i og utenfor partiet. Det er ikke alle politiske ledere forunt. For Stoltenberg var dette helt riktig timing. Det er vanskelig å se for seg at Stoltenberg ville trives som opposisjonsleder i Stortinget. Til det er han blitt for mye statsmann. For Stoltenberg selv er det nok et paradoks at det var hans vondeste tid som statsminister, 22. juli-saken, som gjorde ham til en virkelig folkekjær leder.
Det er ikke et synkende skip Stoltenberg forlater. Arbeiderpartiet er samlet, sjelden har partiet opplevd så lite interne spenninger. De kom helskinnet fra regjeringsprosjektet, uten verken den store velgersmellen eller intern uro. Det verste man kan si om Ap, er at de etter åtte år virker tomme for ideer og fulle av seg selv. Men nå finpusser partiet opposisjonsrollen og suser oppover på meningsmålingene. Mye uforutsett skal skje om ikke Jonas Gahr Støre overtar ledertrøya. Støre er åpenbart en dyktig og godt likt politiker. Spørsmålet er om han har den samme folkelige appellen og tilknytningen til grasrota. Stoltenberg etterlater åpenbart et tomrom. Men som i Senterpartiet ser det ut at partiledervalget drukner i diskusjonen om nestlederverv. Debatten rundt Helga Pedersens evne til å lede partiet i en overgangsfase, har vært på grensen til pinlig. Samtidig er det dristig å fungere lenge med en midlertidig partileder. Sannsynligheten er stor for at Støre velges til partileder i et ekstraordinært landsmøte før sommeren, mens nestlederspørsmålet avgjøres i ordinært landsmøte neste år.
Selv om Stoltenberg har fått mild kritikk for sine direktørvenner, så har venstrefløyen i partiet rørt seg lite de siste årene. Det betyr ikke at den ikke er sterk. Sannsynligvis vil venstresiden få fornyet kraft med Støre som partileder. Flere i partiet, ikke minst i Sør-Trøndelag, har gått langt i å antyde at det er utenkelig med en partiledelse uten Trond Giske. Også de sterke distriktsinteressene i Ap vil kreve å bli hørt. Støre regnes nok heller ikke som utkantenes mann. Mange slumrende krefter i partiet vil røre på seg de neste månedene.
Stoltenbergs avskjed innebærer en ny epoke – for både Arbeiderpartiet, Nato og norsk politikk. Men det blir nok små skritt, ikke stor dramatikk. Helt i Stoltenbergs ånd.